Lillian og jeg reiste til Haydom for fjerde gang i begynnelsen av desember 2011. På det årlige Haydomstevnet på Kvarstein hadde vi lovet Mama Kari at vi skulle komme ned og feire jul sammen med henne. Hun ville derfor tilbringe sin siste Haydomjul sammen med oss. Øystein med familie kunne nemlig ikke komme ned. (de dukket likevel opp uten at noen visste det).

Vi fløy til Kilimanjaro og ble med MAF flyet til Haydom og ble hjertelig mottatt på flystripa av en blid Mama Kari. Turid Espegren ordnet et fint hus til oss, og vi fikk alt utstyr til vårt opphld av henne. Neste dag var jeg på plass på Dental Unit sammen med mine to norske kolleger som var i ferd med å forberede hjemreisen. Stor var min overraskelse da de fortalte at det var ansatt en ny tanzaniansk «tannlege» Baraco. Han var ikke helt utdannet, så han hadde ikke lov til å drive kirurgi. Det var herlig å se at vi hadde fått nytt digitalt røntgenutstyr. Arbeidet vårt der nede består hovedsakelig av å extrahere nedkarirte tenner eller å fjerne frakturerte røtter, så det digitale rtg,utstyret var gull verd.Jeg lot Baraco foreta det meste av behandlingen. Han var litt hard med extr.tengene så jeg måtte litt for ofte fjerne hans etterladenskaper fra kjevene. Jeg forsøkte å lære han litt teknikk, så det gikk bedre etter hvert. Han ble veldig imponert da han lærte å spalte en vrien 7er i overkjeven FØR røttene frakturerte.

Den 9. desember feiret vi Tanzanias frigjøringsdag. Det var stor stas på sykehuset med flagg og opptog og synging av nasjonalsangen. Sjefen sjøl, Olav Espegren holdt talen for dagen på perfekt Swahili.

Dagen etter var det om ikke enda større stas. Da feiret hele Haydom Mama Kari. Det var nemlig på dagen 50 år siden hun og Ole Halgrim ankom Haydom for 1. gang. Det var stor fest på Sala med prominente gjester, sang, dans og muskk. Hun fikk tildelt fortjenestemedalje av biskopen og ble æret av mye fint folk. Senere viste datteren Bjørg fantastiske bilder fra den første tiden der ute i ødemarken.Jeg skjønner nå at de først misjonærene som slo seg ned ute i bushen i Afrika var noen av de tøffest mennesker jeg vet om!

Det var ikke bare fest på klinikken. Vi hadde mye å gjøre. Mange hadde gått i måneder med store smerter og abcesser. Da er det herlig å kunne fri dem fra problemene. De viser da også sin takknemlighet. Det er noen fantastiske folk å ha med å gjøre. De eier ofte ikke mer enn de fillene de går i, men de er likevel blide og gjestmilde og vet ikke det beste de skal gjøre for oss. Det var litt rart å tenke på julesjauen hjemme da vi feiret julen der nede.

En dag reiste vi med landroveren fullpakket med tannlegeutstyr, taburetter, bord,10 ekstrapassasjerer og noen høns ut i bushen til en av utestasjonene. «Veiene» er ubeskrivelige spesielt da vi var der i regntiden, men alle var i kjempehumør der vi hoppet og skvatt i den fullastede bilen. Vel framme plasserte vi taburetten inntil en stor trestamme og rigget kontoret. Et hull i bakken var spyttefotene. Så var det bare å plassere pasienten på stolen og legge hodet mot trestammen og starte behandlingen. Det gikk som smurt. Jeg tror jeg fjernet over 25 verketenner. Behandlingen på utestasjonene er gratis. Det er ikke mange som har penger der ute. På sykehuset koster en extrasjon 5500 Tsh ca 20 norske kroner.

Lillian og jeg reiste hjem fra Haydom etter en tur til Mombasa etter 6 uker. Vi ville ikke vært vårt 4. opphold på Haydom foruten. Kanskje får vi med oss nr.5? Jeg vil på det varmeste anbefale mine kolleger å ta en tur nedover. Det vil bli et minne for livet. Du kan ta en biltur ned til Rift Vally og besøke Hazabeene. Det er de siste buskmennene som er igjen. Ca 2500. Da får du anledningen til å se det genuine Afrika. Det varer nok ikke så lenge.

Med hilsen

Lillian og Oddbjørn Aas-Lyngby