Minicart 0

Du har ingen produkter i handlekurven.

Tannlege Iwansson og Ruud 2013

Lena Iwansson og Brittmarie Ruud 5 uker i 2013


Vi reiste med optimisme, luxatorer og nitrilhandsker i bagasjen og fikk uforglemmelige opplevelser i Tanzania. Etter å ha lest reisebrev fra Lilli Ann 2013 (se haydom.no/artikler. Les reisebrevene fra Lilli Ann) ser vi at vi fikk en lett jobb. Dødelige sykdommer, fattigdom, sosiale problemer var ikke vår jobb å løse. Vår jobb? Befri pasienten fra tannverk. Hvilket betød at vi nesten utelukkende trakk ut tenner. Med et stort utvalg av instrumenter og mye bedøvelse, tolk = tannhelsesekretær fikk vi hjulpet alle pasienter som kom til oss bortsett fra en som ble levnet til en usikker skjebne. Denne pasienten trengte en kjevekirurg grunnet to infiserte 8-u langt bak i ramus. Vi gikk til alle potensielle kirurger på hele sykehuset for å få hjelp, men tilslutt måtte vi gi opp.  Kanskje kommer en ambulerende kirurg senere, var sluttresultatet av vår innsats for å hjelpe pasienten. Vi håper at det skjer.

 

Når vi var på outreach rigget vi til med stol og tannlegeutstyr under et tre. Vi fulgte med gruppen som dro ut til avsidesliggende steder for svangerskapskontroll og vaksinering. Da første pasienten kom med en stor hakke lurte vi på hva han tenkte å gjøre. Mannen gravde en stor grop og satte seg siden på behandlingsstolen. Han hadde laget en spyttegrop. Gropen fungerte godt til vi måtte flytte stolen på grunn av solen. Solen var vår lampe der den skinte mot pasientens munn. Aldri har vi jobbet i så vakre lokaler.

 

På tannklinikken var det mer komfortabelt, nesten som hjemme. Tannhelsesekretærene kjenner alle rutiner. Operasjonsutstyret kom frem når det trengtes. Tennene sitter godt i distriktet. Lange røtter og solide kjever, og lite perioproblem på «våre» pasienter. Dog var arbeidsdagen annerledes enn hjemme. Pole pole. Ta det med ro. Stress var ikke bra. Mye skulle diskuteres med pasienten. Personlige ting tror vi som ikke forstår Swahili. «Hvordan står det til med familien?» Da var det for tannlegen å vente til pasienten var klar til å sette seg. Tillitsfulle, modige pasienter. Det var ingen klager, kun takknemlighet å se.

Reisen til Haydom fra flyplassen i Arusha var et eventyr. Vi reiste med Toyota landcruiser på humplete sandgrusveier. Vi reiste med vanlig transport ettersom vi ikke tenkte å skille oss ut som bortskjemte turister. Koffertene våre ble surret fast på taket og vi satte oss på bestilte seter trodde vi. Men det kom fler og fler inn i bussen. Der ble vi sittende fast uten å kunne lee på noen kroppsdeler i fem timer. Vi tittet på de andre passasjerene og prøvde å sitte helt stille med et innadvendt uttrykk.  Slik vi oppfattet dem. Henvist til å stole på den meget unge sjåføren satt Lena med lukkede øyne når bilen svingte opp mot 1800 meter. Puh. Det endte godt når vi ble kjørt inn portene til Haydom Lutheran Hospital. Til hjemveien bestilte vi og betalte to plasser hver, slik vi lærte av veteranene på Haydom.

Vel fremme ble vi meget hyggelig mottatt av Espengrens, Lilli Ann, etter hvert Martina, Elisabeth, Magne, Johan, Malin. Alle viste oss rundt, tok oss med på livet utenfor tannklinikken. Vi falt inn i rutinene på stedet. Sovnet til hyenenes uling. Tok kvelden tidlig, da mørket kom over som en sort sekk. Stedet har ikke mye elektrisitet. Foruten lys fra stjerner og måne er det lurt å ha med lommelykt. Det hadde vi ikke.

Om ettermiddagen gikk vi turer til fots i det vakre landskapet rundt sykehusområdet. På turstiene møtte vi lokale folk som kom bort for å hilse på oss. Et håndtrykk etterfulgt av tommeltrykk. Overraskende og hyggelig. Habari  Nzuri eller Shikamo  Marahaba. Vi ble nok etter hvert gjenkjent og gikk rundt med et uttrykk som om vi var hjemme. Og det var slik det føltes.

 

Safari. Over en helg rakk vi å se Tarangire. nasjonalpark. Det ble en ny reise med Toyota landcruiser. Denne gangen hadde vi hele bilen og en flink guide, Paul, for oss selv. Vi så en ny del av det vakre landet og vi så mange elefanter. Parken med baobao trær liknet på et elefantparadis. Vårt eneste kamera gikk i stykker før vi var i Tarangire nasjonalpark. Krise.  Paul fra Benson-safari, vår guide, fant en mann i en liten bygd som reparerte kameraet. «Han så feilen på en skjerm» sa Paul. Underlig hvordan ting kan ordnes i Afrika.

De ble en del bilder fra oppholdet. Noen kommer her.

 

Et meningsfullt, uforglemmelig opphold.

Lena Iwansson (lenaiwansson@hotmail.com

Brittmarie Ruud (egil-omr@frisurf.no)