Smakebit på livet som tannlege i Haydom, februar 2013

Av Ingvild Nysether

Allerede før studietiden hadde jeg lyst til å jobbe frivillig som helsepersonell i utlandet. I februar 2013 åpnet muligheten seg for meg, etter å ha jobbet offentlig i distriktet i Nordland i et og et halvt år.

Jeg tok en telefon til Jan Thomassen, og etter litt mailkontakt var flybilletten til Arusha, Tanzania bestilt. Noe nerver var selvsagt med på reisen – en ung kvinne alene på eventyr i Afrika…  Jeg landet litt over en uke før jeg skulle være i Haydom. Denne uken måtte jeg fylle med noe, og hva er vel et bedre «noe» enn å bestige Kilimanjaro? En 7 dagers fjelltur gjorde meg litt mer klar for Haydom. Det gjorde også at jeg ble kjent med folk som var veldig behjelpelig med min videre reise inn i bushen.

Det var litt problem med å bestille landcruiser til Haydom. Min nye venn og guide mente man kunne kjøpe billett samme dag – det viste seg å IKKE stemme. Jeg kjøpte derfor billett dagen før – og trikset er å kjøpe to eller tre billetter. Da trengte jeg bare å dele bakerste sete i bilen med én annen person. Litt rart å se at bilen fyltes opp til randen i setene foran meg, mens jeg satt romslig bak fordi jeg hadde kjøpt «trippel» billett. Det var uansett en særdeles minneverdig tur, med en landrover som manglet store deler av rattet og annet vitalt utstyr man skulle trodd en bil trenger. En EU kontroll hadde nok vært på sin plass.

Da jeg kom fram etter om lag seks timer, var jeg sliten og full av støv. Der ble jeg heldigvis møtt av den smilende barnelegen Jørgen, som jeg var så heldig å få bo hos. Huset var veldig fint, med hushjelp som vasket hus og klær, og laget brød og skillingsboller til oss (!!!). Det var tydelig at nordmenn hadde bodd her i en årrekke. Det var også trådløst internett i huset, luksus over all luksus!

Jørgen viste meg rundt på sykehuset, og for en opplevelse. Særlig det lille, varme rommet der det lå en titalls premature babyer på rekke og rad rørte ved meg. På barneavdelingen så vi underernærte barn og hjelpeløse foreldre. De andre legene trodde jeg var legestudent, og jeg måtte svare som best jeg kunne når de skulle «teste» meg…

Jeg ankom en dag før de to tannlegene før meg dro. Det var veldig greit å få høre av deres spennende, utfordrende og ikke minst morsomme erfaringer. Man kan si jeg var VELDIG spent før min første dag på «jobb»!

Jeg ble møtt på klinikken og vist rundt av Martina og Elisabeth, tannhelsesekretærene. Utstyret var helt greit, og litt omstilling å sette seg inn i journalsystem og hvordan røntgen scanner fungerte. Første pasient kom like etter. Smerte fra …… Partiell eruptert 48. Nedkariert, pulpitt. Tannen måtte ut. Her har man ikke oral kirurg å henvise til, bare å brette opp ermene og be sekretærene dekke opp til kirurgi! Jeg trodde først det var en spesiell vanskelig start, men etter noen dager skjønte jeg at dette var tannlegeverden i Haydom. Som regel hadde pasientene tilnærmet feilfritt tannsett, bortsett fra «den ene langt bak» som var vond. Oftest en nedkariert molar. Det ble mange ekstraksjoner, hvorav overraskende mange kirurgisk, og noen få komposittfyllinger.

Siden jeg hadde vært over en uke i Tanzania hadde jeg lært meg noen få ord og uttrykk på swahili. Martina og Elisabeth var veldig interessert i å lære meg mer, og etter noen dager kunne jeg komme gjennom den vanligste tannlegekommunikasjonen på swahili. En dialog var oftest som dette: «hvordan går det?», «Hvor har du vondt?» (Pasienten peker, jeg tar røntgenbilde og undersøker) «Natake kotoa jino moja/meno mbili » (vi må trekke en tann/to tenner). Pasientene satt stor pris på mitt tapre språklige forsøk, og ikke minst hjelpen de fikk.
Da det kun var én unit, var det egentlig greit å være alene som tannlege. I de fleste tilfellene følte jeg stor mestring, men i noen få tilfeller følte jeg meg litt hjelpeløs og utilstrekkelig. Da hadde vært trygt og godt å ha en mer erfaren tannlege ved min side.

Pasientene kom når det passet dem, det var som regel få som var oppsatt i timeboken. Det var bare å sjekke venterommet, og ta imot pasientene som dukket opp. En pasient husker jeg spesielt, en gammel dame som satt på venterommet flere dager etter hverandre uten at sekretærene tok henne inn. Det viste seg at hun ikke hadde nok penger til behandlingen (ca 30 kr), og satt og ventet på at familien skulle skaffe nok penger til henne.
Når det ikke var pasienter, brukte jeg blant annet tiden min på barnehjemmet som lå et steinkast unna. Der var det 13 spedbarn som hadde mistet moren sin under fødselen. De trengte kjærlighet, mating og stell, og det var herlig å få hjelpe til. Det var også et røntgenrom/forelesningssal, der leger og kirurger stadig gikk gjennom medisinske kasus fra innlagte pasienter. Dramatiske frakturer, grave tuberkulosekasus, og andre spesielle tilstander ble vist fram i plenum og diskutert. Spennende å observere et slikt forum i Afrika.

Det var mange norske, danske og amerikanske studenter på min alder i Haydom, og jeg tok del i deres hverdagsliv på Haydom. Vi var ute og spiste på lokale restauranter, utflukter til stammer i bushen og hadde det sosialt på kveldene. Det var også et slags treningsanlegg på området.

Jeg var kun 9 dager på Haydom, og tok det som en «smakebit» på livet der. Det har definitivt gitt mersmak, og lista for å jobbe der igjen har blitt mye lavere. Jeg kommer gjerne tilbake!
For transporten tilbake til Arusha hjalp Jørgen meg med å bestille billett nr 1 og 2 i landcruiseren. Det betyr at man får sitte i de «to» passasjersetene foran i bilen. Turen startet klokken 5 om morgenen, i stummende mørket. Langs veien så vi både folk og hyener (!!!) noen kilometer fra sykehuset. Det ble igjen en humpete, eksotisk tur tilbake til byen. Der møtte jeg mine foreldre, som selvsagt kom; «det er jo ikke hver dag vi har en datter i Afrika!». Vi brukte en uke på safari i nasjonalparkene Serengeti, Tangarire, Ngorongoro crater og lake Manyara. Deretter en uke på Zanzibar, før vi vendte nesen hjem til kalde nord og skiføret som ventet.

Selv om jeg bare arbeidet en uke på Haydom, vokste jeg på opplevelsen og utfordringene. Jeg kan trygt anbefale alle som er interessert i å dra!

Ingvild Nysæther – ingvild.ny@gmail.com