Opplev ergonomisk perfeksjon med KaVo uniQa!

Vurdererer du å investere i en ny tannlegeunit, så kan dette være det rette tidspunktet om du setter ergonomien høyt. Bestill i kampanjeperioden og få med ergonomi produkter til en samlet verdi på 60.000,- i rabatt.Kontakt oss om KaVo

Kontakt oss om KaVo

Det du får i ergonomi pakken er:

• Sadel fra support i relaxeline trekk
• Armlene som kan felles ned under stolen
• UniQa Relaxeline stoltrekk
• Trådløs fotkontroll

Les mer om UniQas ergonomi her 

Velkommen til en ny standard for komfort og effektivitet i din praksis. Med vår KaVo uniQa ergonomi pakke, tilbyr vi en behandlingsstol som er designet med både deg og din pasient i tankene. Dette er din sjanse til å oppgradere din praksis med en enhet som fremmer både helse og produktivitet.

Ergonomi:

Tynnere pasientstol for god benplass og god ergonomi for behandleren. Myk polstring RELAXline med mykere polstring og vakkert design. Driftsbelysning: Optimal belysning med 5 LED-lys, berøringsfri og COMPO-save-modus. Trådløs fotkontroll: Arbeid mer ergonomisk med venstre/høyre bevegelse i stedet for slitsomme opp/ned bevegelser. Fleksibel arbeidshøyde: En laveste posisjon på 350 mm og en høyeste på 830 mm. Todelt nakkestøtte med trykknapp og en dreibar hodepute som er enkel å justere.

Kontakt oss om KaVo

Brukervennlighet:

Kontrollpanel: Et intuitivt grensesnitt og enkel arbeidsflyt. Hygiene: Integrerte og automatiserte daglige hygieneprosesser. Pasientkommunikasjon: Enkel og nettverksuavhengig pasientkommunikasjon. KaVo CONNECTbase. Endodontiske funksjoner med tre forskjellige filkontrollmoduser og en utvidbar fildatabase med nesten 200 forhåndsinnstilte filer. Kirurgisk funksjon: en liten og lett kirurgisk motor og en integrert saltvannspumpe.

• 

  • 
  • KaVo uniQa

  • KaVo uniQa unit

  • Legg i handlekurv
• 

  • 
  • KaVo Primus 1058 Life

  • KaVo 1058 Life med pisk, hengende eller som Cart unit

  • Legg i handlekurv
• 

  • 
  • KaVo Estetica E70 Vision

  • KaVo E70 Vision unit, med pisker, hengende eller cart

  • Legg i handlekurv
• 

  • 
  • KaVo Estetica E80 Vision

  • KaVo E80 Vision unit, hengende slanger eller Cart model

  • Legg i handlekurv

The post Bestill en ny KaVo-unit innen 1. oktober – få med 60.000 kr i rabatt. appeared first on DentalSor.

Av: Truls (11), Tone (14), Torunn og Jan Thomassen.

Reisefakta:
Vi dro med KLM fra Kjevik (Kristiansand), via Amsterdam til Kilimanjaro i Tanzania.
Retur med Kenya Air fra Mombasa til Nairobi, og så samme reisen hjem med KLM.
En behagelig flyreise, med god service/underholdning ombord. Takket være litt planlegging og bestilling av billetter i god tid, ble ventetidene på mellomlandingene korte. For en voksen betalte vi i underkant av 10.000 NOK, halv pris for barn.
Først med direkte kontakt via e-mail, så i samarbeide med Flyspesialisten fikk vi kontakt med JM Tour Safari byrå i Arusha. En by ca 30 minutter fra Kilimanjaro flyplass.
Sammen planla vi og de tilrettela turen vår som i korte trekk foregikk som følger:

Martin (vår engelsktalende og kunnskapsrike sjåfør og reiseleder) hentet oss i sin Toyota Land Cruiser på flyplassen og kjørte oss til et hotell i Arusha hvor vi overnattet til neste morgen. Da startet vår tur med mål å ende opp i Haydom.
Vi kjørte gjennom Lake Manyara nasjonal park, til Ngorongoro krateret hvor vi overnattet på kanten av krateret i det flotte Ngorongoro Wildlife Lodge.

Derfra dro vi neste morgen på safari i Serengeti nasjonal park, overnattet midt i parken på en idyllisk Lodge.

3. dagen ble det ny safari på vei tilbake til Ngorongoro, hvor vi dro ned i det 600 meter dype og flere tusen km² store krateret.

Her knipset vi feriens beste foto:

4. dagen, etter nok en overnatting på kanten av krateret kjørte vi de ca 5 timene til Haydom. Det meste om dette oppholdet har du kanskje allerede lest på de foregående sidene, men etter endt opphold der valgte vi å spare 2 dagers reise ved å booke Missionary Aviation Fellowship til å fly oss direkte til Mombasa i et 6 seters småfly.

Her fikk vi 6 nydelige og avslappende dager på Palm Beach Resort Hotel hvor alle inntrykk fikk tid til å synke inn i bevisstheten før vi, som alltid, måtte innse at vår hittil største reiseopplevelse gikk mot slutten.

Reisetips for Tanzania:

Tanzanianske Shilling vekslet vi ikke fordi nesten alt var forhåndsbetalt. Kursen var imidlertid ca 100Ts for en krone. Dollar og Pund fungerer bra, men kursene varierer veldig, så det kan være lurt å ha vekslet inn litt «lommepenger».

Kenyanske Shilling vekslet vi fra 7 (hotellet) til 10 (flyplassen) Shilling for en krone. Det meste er veldig billig i begge land. Billigst var nok Kenya med 5 kroner for en brus, 12 for en øl, 30-50 for lunsj osv.

Skulle du/dere falle for fristelsen til å ta dere en tur, lykke til. Dere vil ikke angre!

Familien Truls, Tone, Torunn S. og JanThomassen.

The post Familien Thomassen 2000 appeared first on DentalSor.

HAYDOM LUTHERAN HOSPITAL
Tanzania
Av: Jan Thomassen, Dental Sør AS

Onsdag 1. mars

 5 timer på en dårlig vei, langs en norskbygd høyspentledning, der er det! Vi ankommer Haydom Lutheran Hospital fra Ngorongoro Wild Life Lodge (et hotell som ligger ved kanten av Ngorongoro krateret som er 600 m dypt og 265 kv. km stort) i en Toyota Land Cruiser. Vår sjåfør Martin har på vegne av J M Tour vært med oss i 4 dager nå. Turen gjennom Lake Manyara National Park, Serengeti National Park og Ngorongoro krateret, er en opplevelse man MÅ unne seg dersom man skal til Tanzania. Turen fra Ngorongoro til Haydom tok ca 5 timer.Etter noe regn, (men ikke hva man kaller for mye her nede) var veiene denne gangen middels bra.

Straks etter ankomst ble vi tatt i mot med åpne armer av gjestfriheten selv, «Mama» Kari (Evjen Olsen).

Hun forvekslet oss først med noen andre ventede gjester, men det ble straks oppklart da vi slo over til vår egen sørlandsdialekt.

Her ble det både lunsj, middag og innkvartering i egen gjestehytte, ordnet like fort som middagsavtaler
med diverse skandinaviske familier, som bor og arbeider her nede, kom i stand.

Torunn og barna fikk til og med ordnet guidet tur til landsbyen utenfor sykehusporten i morgen, mens jeg begynner å jobbe.

Sykehuset, v/Ole Hallgrim – «Papa» eller Dr. Olsen som han kalles (sistnevnte uttales med respekt og enorm takknemlighet av alle de som gjenkjenner ham enten på sykehuset eller på en av de mange utfluktene han gjør i bushen) kjøpte selv et komplett tannlegeutstyr av Dental Sør, sommeren 98. Men, pga. hungersnød har det ikke vært mulig å tenke på fullføringen av prosjektet før nå.

Jeg var innom sykehusets nye, flotte tannlegekontor/hus for å sjekke! Det ser ut til at det meste er på plass (savner en sugemotor men….).

Også håndinstrumentene og forbruksvarene, kjøpt og betalt av Mandals privat praktiserende tannleger, ligger her og venter på den første tannlegen!!

Torsdag 2. mars

På tide å komme i gang!

Frokost starter tidlig (for oss turister) hjemme hos Kari og Ole Hallgrim. Deretter går alle til forsamlingslokalet hvor det holdes morgenandakt, akkompangiert av nydelig, swahilisk sang fra mange av de nærmere 200 arbeiderne her. Dr. Olsen som han gjerne kalles, holdt også et lite innlegg for dagen. Etterpå ropte han oss frem, ønsket oss velkommen og forklarte de fremmøte hvem vi var og hvorfor vi var kommet hit. Så bar det i gang med utpakking, og klargjøring for montering av tannlege- kontoret.

Jeg fikk med meg et lass av hjelpere. På bildet ser vi tre av dem, ivrig i ferd med å feste boltene til gulvet.

Når det var gjort og alle rør/ledninger var på plass, blir gulvet støpt igjen. Det gav meg en anledning til å sette meg ned foran Pc-en og begynne på dagboken du leser nå.

Senere på dagen kom Ole Hallgrim med det gledelige budskap at sugemotoren vi savnet omsider var funnet etter intens leting. Vi dro så bort for å inspisere arbeidet.

Resten av dagen var vi familien Torsviks gjester, til både lunsj, middag og aftens.

Fredag 3. mars

Komper i Afrika, hvem hadde ventet det?

I dag har vi klart å dobbel booke middag; med Espelands og med røntgen gutta, som hvis kokk er satt i gang med å lage komper!! Ikke akkurat det vi hadde forventet på menyen, men sannelig et kjærkomment innslag. Vi gleder oss.I dag har jeg fått «reist» både unit og stol. Koblet det meste og ryddet opp slik at det nå begynner å ligne et tannlegekontor. Dr. Olsen var også på inspeksjon og det hjelper. Ting må gjerne gjentas, diskuteres og argumenteres et par ganger før vi alle er enige om hvordan det skal gjøres. Så blir det sannsynligvis slik. Nå gjenstår kun trykk på vannet og tilkobling av sugemotoren, så tester vi litt i ettermiddag.

Jeg fulgte med (dvs forsøkte å henge med) Dr Olsen på en runde på sykehuset. Han har et vanvittig tempo, og underveis skal diverse papirer og sjekker undertegnes, konsultasjoner biståes, pasienter svares, hender trykkes og alt foregår i et tempo selv en jypling på snart 40 har problemer med å henge med på, nesten 1800 moh. Inne på røntgenavdelingen er Kjell og Øivind i gang med å montere en del av røntgenutstyret. Disse to har påtatt seg både dette arbeidet, samt opplæring av personalet.

Lørdag 4. mars

Pårørende-avdelingen, en vanvittig sterk opplevelse!

Tar det litt roligere i dag siden det er lørdag. Låser inn rørleggerne i tannlegehuset, og spiser deretter frokost sammen med familien min hos Espelands klokken 9. Så var det tid for avsluttende monteringsarbeid og vedlikeholdsopplæring av personell fra teknisk stab, samt bruker- opplæring av folk fra hygienesentralen.

Etterpå, like før arbeidsdagens slutt, samlet Dr. Olsen inn alle involverte i bygg- og planleggingen av det nye tannlegehuset. Det ble en gjeng på ca. 40 stykker, inkludert oss, Dr. Olsen og oversykepleieren. De kom marsjerende inn, syngende på swahilisk. Dr. Olsen holdt nok en takketale for både oss og dem. Så ble det brusfest og utprøving av utstyret.

Selv gav jeg Dr. Olsen en vanndusj i håret til stor begeistring fra publikum. Som de fleste andre steder i verden, har Coca Cola gjort sitt inntog også i Tanzania.

For ca. 2 norske kroner får du en god gammeldags brusflaske inneholdende 350 ml «Real Coca Cola» her ute.

Og populært er det!

Rett før kveldsmaten tok Kari oss med til de pårørendes avdelingen, stedet hvor de pårørende sover og lager mat til seg selv pluss den innlagte, som ikke får mat av sykehuset Dette stedet gjorde klart sterkest inntrykk på oss alle. Her sover de, andføttes på store trerister i små sovekabiner, mens de på utsiden under bølgeblikktaket tenner bål og koker maisgrøt.

Røyken fra de mange bålene, fyrt på halvtørr ved, svir i øyner og nese, men stemningen var det ingenting å si på. Mamma Kari fikk i gang sang og snart «hoppet» (på virkelig Masai vis) både unge gutter og jenter om kapp. Når bare tingene var kommet i gang fikk vi lov til å filme og ta bilder, fantastisk!

Søndag 5. mars
Også i dag skulle vi bli utsatt for Ole Hallgrims sjenerøse og utilslørte takknemlighet, men også han måtte til pers!

Midt under søndagsgudstjenesten, som for øvrig er fylt av nydelige sanginnslag fra de 4-5 fremmøtte lokale korene, står han frem side om side ved presten på alteret.

Dr Olsen, den mest respekterte person i mils omkrets, han som om nødvendig ringer Tanzanias president personlig når ting ikke går som det skal. Som f.eks. da containeren med tannlegeutstyret så ut til å bli stående i tollen i Dar El Salaam, med pålegg om å betale en ny merverdiavgift.

Der fremme står han og ber Jan Thomassen og hans familie, på engelsk, om å reise seg så de 7-800 fremmøtte kan se hvem vi er. Så «babler» han, uforståelig for oss, i vei på perfekt swahilisk før han like lett veksler til norsk og forklarer: han har fortalt for menigheten hva vi har gjort og hvorfor vi er kommet. Så takker han oss, klapper og vi setter oss, undrende.

Hva er det med disse menneskene, Kari og Ole Hallgrim Evjen Olsen, som selv har
gitt 40 år av sitt liv til misjonen, helse- og livredningsarbeid, infrastruktur- og skoleoppbygning, for nærmere en halv million mennesker i indre Tanzania. Og som får oss overflodsmennesker fra deilige Mandal, til å føle oss som hverdagshelter fordi vi gav bort noen få dager av vårt liv og en reise dit for å montere en tannlegeklinikk de selv har samlet inn penger til?
Kanskje var det fordi vi var så heldige å være der, i nærheten av lysbryteren, når strømmen ble satt på?

Senere samme dagen er det heldigvis Ole Hallgrim selv som får se den sanne takknemlighet dypt inn i øynene. Vi er på piknik sammen med familien Espeland. Vi har beundret de 900 målene med mais sykehuset selv har dyrket opp ( i tillegg til hveteåkrene som vi ikke fikk se på denne turen), og har stoppet i en landsby hvor det er stort marked. Her selges dyr; levende, døde eller nyslaktede, sandaler av bildekk, flotte tøystykker, plastposer, tobakk, skråtobakk, skruer og bolter, tupperweare and «you name it». Selv handler vi noen tøystykker for 30-40 kroner stykket, før vi drar inn til et lite vann hvor vi nyter medbrakt kaffe, kaker og Cola.
Det er her, på vei hjem til jordhyttene sine fra markedet, en gruppe menn stopper opp for å se (stirre) på de underlige opptredende vi måtte være for dem med Land Cruisere, fluktstoler, lyshudede og snakkende på et uforståelig språk.

Ole Hallgrim kunne selvfølgelig kommunisere med dem på deres eget språk, da det etter en stund gikk opp for den ene at det var den Dr. Olsen fra Haydom han hadde truffet. Han ble umiddelbart overstrømmende begeistret, strøk Ole Hallgrim over det sølv-grå håret, kjærtegnet ansiktet hans og trykte hånden hans lenge med den andre hånden godt plassert i arm hulen til Ole Hallgrim.

Dette var rørende!! Vi forstod ingenting av ordene som ble sagt, men forstod allikevel alt. Ingen hadde trengt å fortelle oss at denne mannens familie var en av dem som ble hjulpet av Haydom under sultkatastrofen. Han hadde fått mais og overlevd. Han gav Ole Hallgrim både halskjedet sitt, armbåndet sitt og kysset han deretter i pannen. Heldigvis fikk jeg festet en del av dette til filmen.

Hjemme hos Kari og Ole Hallgrim, mens vi kikker litt på bildene og filmene vi har tatt opp i løpet av oppholdet, går tankene deres til alle der hjemme. Til alle som har og som fortsatt hjelper dem! De ber oss inderlig hilse dem alle! Lite vet vi om hvor mange som har gjort hva, og det vil derfor være vanskelig for meg å nevne noen spesielt med fare for å glemme noen.

Mandag 6. mars 2000

Farvel til Haydom, velkommen til sol, bading og ferie.

Tiden er kommet for avreise. For å spare en dag i bilen, overnatting i Arusha og fly videre neste dag, spanderer vi på oss henting av MAF, (Flyselskapet, Missionary Aviation Fellowship) og flyr direkte til Mombasa for noen dagers badeferie. I tillegg til at dette gir oss en ekstraordinær opplevelse av Afrika, flyr MAF alle som jobber eller bidrar misjonen, for meget gunstige rater.

Før vi drar, får vi med oss en hjemmelaget 4 strengs bassgitar. En gave til Tonica Musikkforetning i Mandal v/Endre Johansen, som selv gav et av de lokale korene en elektrisk gitar for en tid tilbake. Endre, du kan glede deg, dette er en spesiell gitar som ikke mange andre har. Kanskje får andre glede av å se den i butikken din?

Farvel Haydom.

Jeg og min familie ønsker dere all lykke og hell i deres videre arbeide. Tusen takk for at vi fikk komme, og tusen takk for den uforglemmelige opplevelsen det har vært for oss alle.

Jan Thomassen
Dental Sør as.

The post Montering Dental Unit 2000 appeared first on DentalSor.

Tirsdag 24.10.2000

Dro fra Torp, Sandefjord med billetter kjøpt på Flyspesialisten i Mandal.
Mellomlandet i Amsterdam hvor vi fikk problemer med håndbagasjen p.g.a. mye bagasje med røntgenkontrast: Ketac Silver, amalgamkapsler, blandemaskin, krystallgave til Evjen Olsen og røntgenfilm. Til tross for grundig informasjon om å ikke kjøre rtg.-filmen gjennom gjennomlysningen klarte de det likevel !!
Lang flytur til Kilimanjaro, koste oss med gode bøker og film.

Kom frem i mørket, godt og varmt – litt for varmt med lamullsgenser…..Stilte oss opp i køen for 3 mnd. visum – ganske spente begge to p.g.a. min bagasje og om det ville gå bra med visum. Alt gikk raskt og greit, ingen spurte om å få se bagasjen, så «gift-certificate» var unødvendig. Samueli stod i ankomsthallen med navneplakat – så nå har vi opplevd å bli hentet av fremmede også. Safaribilene stod opplinet utenfor, synes det var flotte biler……men de viste seg å være helt nødvendige……Overnattet på Arusha Resort Centre, vårt første møte med Afrika, insekter og standarden. Alt er nytt, fremmed og spennende.

Onsdag 25.10.2000

Vi våknet 05.00 av muslimenes bønnerop og spiste frokost utenfor mens vi så på de fine blomstene i hagen – behagelig klima. I Arusha ble varene fraktet rundt i trillebår snekret i tre eller bak på sykkelen – alt kan fraktes på bagasjebrettet her. ( Bilhjul, lange stokker, store dunker.) En dame med frukt på hodet kom for å selge til oss, men vi hadde ikke behov for. Det liknet på grønne appelsiner, noe det også var (forstod vi senere). En mann satt på fortauet og sydde på symaskin, noen andre la skumgummimadrasser på fortauet for å klippe de til. Alle veiene var av grus eller sand, så det støvet en del….

Og så begynte vi på veien mot Haydom, og kassett spilleren begynte å gå. Vi hørte afrikansk sang i ca. 8 timer….Samueli forklarte av og til hva de sang om, det hjalp….Etter en tid stoppet vi på en kafé for å kjøpe Cola.

Det viste seg å være en innegjerdet uterestaurant. Her opplevde vi for første gang å se en masaimann med alle de karakteristiske ringene på armer og ben. Under et halvtak hang det et slakt – noe som også fortonet seg fremmed for oss. Da vi skulle dra kom det en gammel masaikvinne for å selge masaismykker til oss, men alt var for fremmed for oss til at vi fikk utført noe i det hele tett. Senere på turen så vi en apekattfamilie løpe over veien et stykke fremme – vi var overbegeistret! Ellers så vi stråhus som de bor i sammen med geiter og sauer. Geitene kan skilles fra sauene ved å se på halen, den går opp på geitene og ned på sauene.

Kuene har en karakteristisk kuppel over nakken som visstnok har samme hensikt som kamelenes. I nærheten av et marked så vi flere som gnagde på sukkerrør…..fibrene spyttes ut igjen. Lange rør ble lastet på sykkelen og fraktet av sted. Nede i Rift Valley er landskapet flatt, men veistandarden er heller dårlig. Da vi begynte oppstigningen forstod vi hvor viktig det er med 4WD, tror aldri jeg har kjørt brattere bakke, i alle fall ikke uten asfalt. Sjåføren var temmelig hensynsløs mot fotgjengere og syklister. Han tutet i vilden sky, fortsatte i samme fart uten å ta hensyn slik at alle løp som ville høner langt ut i terrenget i redsel for å bli påkjørt. Vi lærte oss noen gloser Kiswahili : Pita kulia og pita kushoto = ta til høyre og ta til venstre. Da vi hadde kjørt noen timer forstod vi at en by i Tanzania ikke er det samme som her i Norge. Det beste jeg kan sammenlikne med er byene i gamle western filmer.

Da vi kom frem til Haydom i mørket, ble vi møtt av Kari og Ole Hallgrim Evjen Olsen. De inviterte oss på kveldsmat sammen med matron (Selina). Hyggelige mennesker. Folk kom og gikk gjennom huset hele tiden p.g.a. at det var den store e-mail dagen. Dr. Olsen ba oss komme for å spise frokost der kl. 07.00 dagen etter for så å presentere oss på morgenandakten. Etter mye jobbing i uker før avreise, lang reise fra Norge og mange nye inntrykk føltes det med ett uoverkommelig, men det gikk over all forventning.

Da vi kom inn i huset som vi skulle disponere: Hope/ Hinderakers hus, ble vi møtt av en diger edderkopp. Er ikke vant til å reagere så veldig på edderkopper hjemme, men denne ble i største laget. Fikk beskjed om at de ikke er farlige, så da er det bare å ta det med ro. På soverommet var det myggnetting rundt senga slik at vi kunne sove i ro for småkrypene.

Torsdag 26.10.2000

Etter frokosten skulle vi finne veien til andakten selv. Vi gikk oss vill inne på sykehusområdet, men ble geleidet av en hjelpsom dame som forstod situasjonen. Under andakten var det fascinerende å høre den afrikanske sangen og talen, og ble imponert over Dr. Olsen der han snakker kiswahili, engelsk og norsk om hverandre. Mens vi hørte på sangen og talen som gikk på kiswahili var det nok ikke annet enn amen og Jesus Kristus vi forstod….Etter andakten hilste vi på Mr. Brandes, misjonær Yri og Dr. Espeland.

Finn og jeg startet med å klargjøre tannlegekontoret, lese bruksanvisninger og innrede kontoret slik det er praktisk. Uniten, kompressoren og autoklaven er helt ny – kjøpt ved hjelp av pengegaver fra Norge. På grunn av det tørre klimaet skal det ikke mye til før rødt støv legger seg på de mest bortgjemte steder.

Evjen Olsen inviterte oss til middag– deilig grønnsaksuppe. Vi rakk en økt på klinikken igjen før torsdags-bønnesamling. Denne kvelden fikk litt innblikk i situasjonen for mange mennesker her: Matmangel, mannfolk som drikker opp alle pengene, driver på med andre damer, kommer fulle hjem sent på natten og forlater kone og barn uten å komme tilbake. En jente hadde vært på rømmen i 2 dager p.g.a. at faren hennes hadde solgt henne til en mann hun ikke ville være hos.

Fredag 27.10.2000

Også i dag frokost hos Evjen Olsen. Snakk om gjestfrihet! Benken på det ene behandlingsrommet må deles opp p.g.a. at det ikke er plass for meg å bevege meg bak pasientstolen når den er kjørt bakover. Snekkeren kom for å rette på det.
Mamma Kari inviterte familien Brandes og oss med på tur. Første stopp var barnehagen, ungene satt tett i tett på gulvet med hver sin skrivebok – nydelige små barn. Noen meter lenger borte bygges det egen barnehage med midler gitt av Skjebstad barnehage i Mandal. Vi kjørte videre for å se på damprosjektet som Dr. Olsen har satt i gang for å kunne samle vann til vanning av åkrene i tørre årstider. Det vil kunne avhjelpe matmangelen som nå rår i området.

Landsbybefolkningen graver i lag og mottar mais for jobben – dette er hjelp til selvhjelp. Ved en dam var det full graveaktivitet, og vi så en gruppe grave, en annen reparerte graveredskap og en tredje flettet kurver til å bære jordmassene i. Mama Kari talte til folkemengden på kiswahili – rørende å få oppleve dette. Hun oppmuntret dem til å ta en dag av gangen. Ved matutdeling møtte vi mennesker fra alle stammene, mange ville hilse på oss og Mama Kari kjente flere av dem. Under valgkampen som pågikk samtidig ble ekteparet Olsen utnyttet for å sanke stemmer til partiet.

Mama Kari sa at hun ikke hadde lov til å blande seg borti politikk og unngikk å si noe. Matutdelingen foregikk ved at en representant fra hver familie ble ropt opp for å hente mais oppmålt etter hvor mange familiemedlemmer det var. Personen signerte ved hjelp av fingeravtrykk for å unngå juksing. Etter matutdelingen dro vi videre for å se på et hellig tre, her måtte alle som trodde på denne religionen stikke strå inn i sprekker i treet hver gang de passerte treet for å unngå ulykke. En person opplevde en stor glede over å kunne gå forbi treet uten å utføre handlingen etter at vedkommende ble kristen.

På turen opplevde vi å kjøre på den veien som innbyggerne bygde for hånd mot maisutdeling et annet tørkerammet år. Veien var imponerende fin, og den fører til at befolkningen kan hentes i sykebil på kort tid i motsetning til tidligere da man måtte kjøre en lang omvei.

Da vi kom tilbake fra turen ble vi invitert med til å oppleve en begravelse. Mannen som var død hadde kastet ut kone og barn og stengt seg inne i huset. Etter noen dager hadde de brutt seg inn i huset hans og fant ham død p.g.a. hjernemalaria. Mama Kari forklarte meg at alle kvinnene bærer sjal på hodet i begravelser. Begravelsen ble holdt utenfor huset til den avdøde, mange mennesker hadde møtt frem. Noen hylende damer ble båret bort. Alle fremmøtte defilerte forbi båren, og alle skulle kaste 3 håndfuller med jord på kisten etter at den ble senket ned i graven.
På ettermiddagen lærte jeg opp Victoria i de ulike apparatene på klinikken og blanding av fyllingsmaterialer. Hun virker lærenem.
Hadde 1 pasient i dag, trakk tann 18. Hun var den aller første sykepleieren i Haydom.

Lørdag 28.10.2000

Jobbet videre på klinikken. Måtte improvisere en ny pakning til spyttfontenen, brukte Impregum avtrykksmateriale. Måtte også lage en spiss i Impregum til oljesprayen. Fikk grøt til middag hos Dr. Olsen. Rektoren på Wama bibelskole fortalte en vits om et par som var på «date». Damen forteller på telefon før stevnemøtet at hun ikke har tenner. Mannen sier at det ikke er noe problem. De bestemmer seg for å møtes, hvorpå han bemerker at hun jo har 1 tann igjen oppe. «Det skulle liksom være en overraskelse det, da…», svarer hun lurt.

Senere på dagen var jeg med på en operasjon sammen med Dr.Olsen. Her var det samme hygienerutiner som hjemme med kir. håndvask, kir. oppdekning osv. Før hver operasjon ber han en bønn. Jeg skjønte fort hvor det bar, så jeg rakk å ta et bilde før jeg returnerte hjem.

Det kommer stadig folk på døren som ber om å få noe eller som vil selge ting for å tjene penger.
Dr. Olsen sier at det vil være tomt for mais om 1 uke dersom det ikke kommer inn mer penger. Han er meget bekymret. Det kreves 125.000,- hver uke for å kunne skaffe mais til befolkningen.
Lært nye gloser: Nzuri=bra, fint. Kwa heri=adjø. Habari=hei

Søndag 29.10.2000

Dr. Olsen presenterte oss i kirken under gudstjenesten i dag. Det er han som har tegnet kirken og stått for hele byggeprosjektet. Etterpå var det auksjon av naturalia som kom inn under kollekten, pengene går da til kirken. Kollekten foregår i et system hvor man går frem med offeret i rad og rekke alt etter hvor man sitter i kirken. Noen hadde ofret en levende geit som ble solgt for ca.80,- (norske). Olsens oversatte for oss under gudstjenesten slik at vi kunne forstå noe av det som foregikk. Det var hele 6 kor som sang under gudstjenesten.
Etter gudstjenesten hadde vi planlagt å gå en lang tur, men det var så varmt at vi bare kom 50m før vi bestemte oss for å gå inn igjen……
En lastebilsjåfør har sin egen metode for å kurere tannverk: Han drypper litt batterisyre ned i hullet, lar det virke litt og skyller ut. Vips er plagene borte…..Det kan være greit å være selvhjulpen når det ikke er tannlege tilstede i Haydom, dessuten er det jo rimelig.
Vi ble buden på kveldsmat hos Dr.Olsen, kjempekoselig.

Mandag 30.10.2000
I dag morges var det en katt som forsøkte å komme gjennom myggnettingen til soverommet. Jeg klarte å jage den bort. Ellers er det mange lyder om morgenen etter at solen har stått opp, akkurat slik som jeg har forestilt meg at det skulle være i Afrika.
På baderomsgulvet var det en ca. 3,5cm stor kakerlakk …..
I dag begynte jeg for alvor med pasientbehandling. Flere pasienter måtte få instruksjon om hvordan de skulle sette seg i stolen, og en kom så langt at hun hadde skosålen oppi setet før Victoria fikk stoppet henne. Nei, det er ikke så lett når man aldri har sett en tannlegestol før. Utstyret fungerer tilfredsstillende.

Finn har tatt fatt på jobben med å rydde opp i og installere gamle datamaskiner.
Hushjelpen vår spurte i dag om han skulle bake småkaker til oss + kylling med ris og hodekål til middag. Jeg svarte at det hadde vært fint. Alt sammen foregikk på kiswahili «trur eg»……jeg vet i alle fall at kylling/høne/hane er «koko» og at fint/OK er «nzuri» – og da sier vel resten seg selv……

Tirsdag 31.10.2000
Kari kom med gode nyheter i dag: Innsamling i Flekkefjord innbrakte 152.000,-. Evjen Olsen bodde der 1 vinter 1969!! Ellers hadde de fått brev fra en gammel dame som forteller at hun har bedt for Ole Hallgrim og broren siden de var misjonærbarn i Kina. Hun er en Haydomvenn som hadde blitt så glad for takkebrev fra Kari.
Det landet 2 fly her i dag, så Kari har vært svært opptatt med gjester i dag: 2 tebesøk og en 2 timers omvisning på sykehuset. Dr.Olsen har vært ute i «feltet» for å ta bilder av damprosjektene som han skal sende til diverse aviser.
Nye gloser: Piga pasi= stryke tøy, Ku funga=låse

Onsdag 01.11.2000

Finn kjøpte et ekte spyd av smeden i dag for 5000 shilling (ca 50,-), så nå kan vi forsvare oss, og dessuten dra ut i bushen på matauk…… Det skal visstnok være elefanter i Yaida Chini.

Hadde en lang dag på klinikken i dag. Opplever og erfarer at jeg har et annet forhold til klokken enn folket her.

Dr. Olsen anbefaler meg å ikke avtale tider med pasientene, men heller ta dem etter hvert som de kommer. Han har jo lang erfaring på det området….Det er jo en del som lever etter soluret, og da er det jo ikke så lett å planlegge slik som vi er vant til….men det er ikke alle MED klokke som bruker den heller….eller som synes det er nødvendig å gi beskjed dersom det ikke lar seg gjøre å holde avtalen heller…..Selv om det kan føles litt frustrerende av og til, så er det jo veldig fint på den måten at man selv heller ikke må være så punktlig som i Norge.

Afrikanere er vant til å vente, og det kommer godt med når man midt i en rotfylling må løpe hjem for å hente et kubbelys som erstatning for spritlampe som mangler…Ellers la jeg en del fyllinger i dag i tillegg til ekstraheringer.

I kveld besøkte vi familien Brandes. Hyggelige mennesker, ungene ville vise oss alle lekene, bl.a. noen som de hadde laget selv av ståltråd, klikk-klakker og trebiter. Vi kom hjem til ferdige rundstykker og stek til middag.
Nye gloser: Funga mdomo=lukk munnen. Nate=bite, Funguo=nøkler

Torsdag 02.11.2000
Dagsplanen går «åt skogen», akkurat som det ante meg. Fikk tak i en sårskje på «theatre» (kirurgisalen) i dag, så da blir det lettere å utføre godt sårtoilette ved apicale periodontitter. Ellers fikk jeg se en abscess som er større enn jeg noen gang har sett, jeg åpnet en fistel og stod med vakuumsuget i flere minutter før det ga seg. Pasienten opplevde smertelindring. I dag ble det pannekaker til middag.
Bønnesamling hos Espeland i dag. Yri forteller om et folk uten kirke og skole (buskmennene). Et barn kom med 1 shl for å få litt mais, masse lidelser, oppkast og øyelidelser. Grusom situasjon de er kommet i.

Lørdag 04.10.2000
Dr. Olsen hadde omvisning på sykehuset i dag. Imponerende. Her lager de det meste selv, fra fysiologisk saltvann til møbler. De pårørende lager mat til pasientene i egen pårørende-avdeling hvor de er plassert etter stamme. Her kan de også sove på trebrisker og for eiendeler og mat er det bygd opp hyller til som tipper litt nedover slik at de kan spyles rene med visse mellomrom.

Søndag 05.10.2000
I natt var det en gutt som ble lam fra halsen og ned p.g.a. at han falt ned fra et tak i fylla. Lurer på hvordan han vil klare seg videre… Jeg er slapp i dag, men gikk i kirken likevel for å være der når de nye fra Stavanger ble presentert. 2 medisinerstudenter (Maren og Elisabeth) fra Bergen er også kommet. Orket nesten ikke å sitte i kirken, gikk hjem og hvilte, men takket likevel ja til middag hos Brandes….Pappa ringte mens vi var der, sa at alt var i orden, men han hadde visst skjønt at jeg ikke var i form. Regn og vått hjemme. Fikk feber i kveld. Dr.Olsen kom, han tok blod screening test (malaria) og ga meg antibiotika. Han anbefalte meg å være hjemme i morgen.

Mandag 06.11.2000
Anne er syk i dag også, tok blodprøve på laboratoriet for å finne ut om det er malaria, det var det ikke, heldigvis. Det er de som har det verre her: Kari fortalte at en gravid dame kom 05.00 i dag morges, hun fødte et dødt foster og holdt selv på å dø p.g.a. blodmangel. 2 andre pasienter ble operert for kreft i dag.

Tirsdag 07.11.2000
Syk i dag også. Finn begynte å undervise sykepleierlærere i data i dag. Utenfor soverommet hører jeg mange lyder av fugler, hanegal og geiter som hyler med bare noen sekunders mellomrom. Den høres ut til å ha det vondt.

Onsdag 08.11.2000
Har ikke annet å fortelle enn at jeg er syk i dag også…….

Torsdag 09.11.2000
Var på klinikken i dag, veldig tung i kroppen, må ta pause mellom hver pasient.
Var såpass opplagt i ettermiddag at vi kunne spasere en tur langs flystripa. Den er ikke asfaltert og har ikke lysmerking etter det jeg kunne se, så jeg trodde med en gang at det var en tørr åker….så feil kan man ta. De innfødte lurer nok fælt på oss fremmede av og til.
Selv om det er torsdag er det ikke bønnekveld.

Fredag 10.11.2000
Etter middagen tok vi oss en «stripe på byen». På vei ut sykehusporten så vi en hel skare komme gående i mot oss i samme raske takt. Det viste seg å være en pasienttransport, hvor 4 menn bar en båre på skuldrene. Denne bar de så på omgang, og det var grunne til at de var så mange. Vi fikk senere høre at de kunne gå flere mil på denne måten.
På veien mot «byen» møtte vi smeden som Finn kjøpte spydet av. Vi prøvde å kommunisere etter beste evne, men jeg er redd det ble lite fruktbart. Smeden forsøkte å lære oss noen ord, men…..vi følte oss ganske dumme kan du si. Prøvde å smile så godt som mulig for å rette opp det dårlige inntrykket…..Kari fortalte at denne smeden en dag hadde klippet over en ledning som hørte til deres hus for å ta kobbertråden. Denne brukte han til å surre rundt et spyd for så å banke på døren deres for å selge spydet til dem!! De kjøpe det for moro skyld.
Kari fortalte at far til Ole Hallgrim hadde talt på et møte en gang. Der hadde Arild Edvardsen vært, og på det møtet hadde han bestemt seg for å bli predikant.

Lørdag 11.11.2000
Føler meg frisk i dag. Spilte tennis med Finn, moro. På kvelden så vi 2 filmer hos Dr.Olsen, 1 om Haydom Lutheran Hospital og en om hatsabe- stammen (buskmenn). Interessant. Denne stammen lever helt primitivt, leter etter knoller i jorden, finner honning i trestammer, jakter med pil og bue eller spyd og bor i halvkuleformede stråhytter som kvinnene bygger. Den som treffer for eksempel en løve først med spydet får æren selv om det er andre som dreper dyret. Det skyldes at det er han som er mest utsatt for å bli tatt av dyret.

Søndag 12.11.2000
I dag fikk vi bli med ekteparet Evjen Olsen til en landsby 5 mil unna. Dr.Olsen talte i kirken og ga en gitar til koret som hadde invitert han. (Gitaren var gitt i gave fra ekteparet Lunde i Mandal.) De ble hedret med kranser rundt halsen som var laget av juletrepynt. Kirken var full til siste plass og noen stod til og med utenfor og så inn gjennom gluggene. Ved auksjonen etter gudstjenesten ble det blant annet gitt en levende hane i gave til Olsens, denne satt under ett av setene hele veien hjem til Haydom igjen. Andre gaver som de fikk var søtpoteter, over 40 egg, leirkrukke og en masse tomater.

Mandag 13.11.00.
Kari var innom en tur, kjempekoselig, hun har alltid en god historie å fortelle.

Tirsdag 14.11.2000
I dag fikk vi høre at det er mye som forsvinner i posten her i Tanzania: Dersom kortene eller frimerkene er spesielt fine, hender det at funksjonærene tar dem av den grunn. Ellers åpner de pakker for å se om det er noe å hente der.
Strømforsyningen fra det statlige Tanesco er ikke til å stole på og dropper rett som det er ut. På sykehuset er det heldigvis aggregat. Dr.Olsen har koblet opp et genialt system.

Onsdag 15.11.2000
I natt døde en masaimann som hadde blitt skadet av en bøffel. Etter operasjonen gikk han i sjokk, og legene klarte ikke å redde han.

Torsdag 16.11.2000
En av pasientene mine holdt på å skulle vise frem puppene sine i dag. Hun forklarte meg at datteren satt ute på venterommet for å følge henne hjem. Hun hadde altså diet den personen som satt der ute – herav brystene. Dette var en datogakvinne med det karakteristiske frynseskjørtet som alle gifte kvinner i den stammen skal bære for å opprettholde stammens fruktbarhet. Dette skjørtet må ikke selges da det kan skade hele stammens fruktbarhet (det er mange turister som ønsker å ha disse spesielle skjørtene med seg hjem for å vise frem.) En kvinne som lot seg friste til å selge skjørtet sitt ble straffet av alle de andre kvinnene i stammen. Før skjørtet tas i bruk graves det ned i jorden for en tid, samtidig som kvinnen med jevne mellomrom urinerer der det ligger nedgravd. Datogaene har arr i sirkel rundt øynene.
Vi hilste på medisinerstudentene Mariann og Roger, kullinger til Maren og Elisabeth. Hyggelige folk. Svein Gudmund Hinderaker tok oss med til smeden. Det var litt av en opplevelse. Vi kjøpte 5+1 pil og senere 1 bue av en mann som Svein Gudmund sa var vanskelig stilt – man handler mer for å hjelpe de fattige enn for at man absolutt har lyst på det de vil selge. Den stammen som smeden tilhører er de som ligger lavest på rangstigen og som ingen vil ha noe med å gjøre. Dette fører til mye innavl og et av de mest iøyefallende tegnene er at noen av dem har 6 fingre (jeg så et barn med 6 fingre). En av slektningene til smeden inviterte oss inn i huset sitt. Det var lite, helt mørkt og delt opp med en liten binge til høyre for inngangen med plass for noen dyr. Til venstre for en halvvegg laget de mat på et lite bål og ellers var det en brisk som familien sov på. I «fabrikken» som smeden laget utstyret, fikk vi se hvordan de på en primitiv måte klarer å lage de utroligste ting. Her var det ikke noe hus, men en anordning for smievirksomhet under et tre.

Fredag 17.11.2000
Etter arbeidstid dro vi en gjeng av sted for å gå på marked. Det var mye større enn jeg hadde forestilt meg, spennende å vandre rundt og se. Vi kjøpte kanga, bildekksko i barnestørrelse og mango. Assistenten min , Victoria, fortalte at dersom en person i en stamme kommer i vanskeligheter, kan han sende ut et rope signal som alle i stammen skjønner. Dersom ikke alle kommer for å hjelpe da, vil han bli straffet av de andre i stammen. Alle menn har sverd i hus for å forsvare seg mot mennesker eller dyr.

Lørdag 18.11.2000
Et par småjenter løp etter meg for å ta på håret mitt. De smilte og lo. Sånn er det å være annerledes J.
Kari ga oss en duk som poliopasienter har brodert i tillegg til at de har vevet stoffet. De er kjempesnille og gavmilde. Har ikke opplevd maken.

Søndag 19.11.2000
Dr.Olsen talte i kirken i dag, jeg forstod bare ordet «tena» – og trakk den slutning at han talte om Jesu gjenkomst – det stemte visst ganske bra J.
Etter kirken var vi på middag hos Olsen igjen, denne gang med bare norske. Kari hadde gledet seg til å kunne snakke norsk gjennom et helt måltid J.
På ettermiddagen ble vi med på Harar-fjellet. Flott utsikt! Gjengen som dro bestod av Espelands, de 5 med. studentene, Brandes, læreren fra Nairobi, utsendingen fra Grimstadrussen og vi. Finn satt på taket sammen med barna et stykke på vei hjem igjen. Noen afrikanske barn kom løpende etter bilen i lange tider. Kanskje det var Finn som lurte de med seg p.g.a. vinkingen. Roger fortalte nemlig at måten Finn vinket på betydde kom,kom J – nei, det er jammen ikke lett å være fremmed.
På toppen av fjellet stod det et tre med grønne sitrusliknende frukter på størrelse med mandariner. Idet Finn plukket en av fruktene, lettet det en sverm med gresshopper, noe som ikke skulle bli vårt siste møte med arten…

Mandag 20.11.2000
Etter arbeidstid hadde vi alle medisinerstudentene til risengrynsgrøt. Zacharia hadde laget klar en stor gryte.
De norske barna som bor i Haydom får undervisning hjemme det meste av tiden, men drar med jevne mellomrom til Nairobi hvor hovedbasen til misjonssambandet ligger.

Tirsdag 21.11.2000
Ved morgenandakten bad Dr. Olsen oss om å komme frem, han takket oss for jobben som vi har utført og avsluttet med å overrekke oss et bord som er laget på workshop-en ved sykehuset der bordplaten er formet som et kart over Tanzania. Vi ble meget overrasket og veldig glade for den flotte gaven og minnet fra tiden i Haydom. Vi avsluttet med en takketale på engelsk da ordforrådet på kiswahili enda er noe begrenset….
På klinikken i dag var det en kvinnelig pasient som ville forære meg en levende høne dersom jeg ville komme tilbake til Haydom. Dette med levende dyr er litt fremmed for oss, men her i Tanzania lar de alle dyr gå levende inntil de skal spises p.g.a. liten mulighet for å lagre kjøttet.
Kari og Ole Hallgrim var hos oss på middag i dag – kjøttsuppe laget av Zacharia. Etterpå hadde vi kaffe med serinakaker. Litt vemodig å skulle reise fra disse menneskene som vi er blitt så glad i.
Etter middag ryddet jeg klinikken. Alt ble dekket til og mest mulig satt inn i skaper. Da Finn kom for å se etter meg, flakset det inn en skare med gresshopper på venterommet. Det sies at gresshoppene kommer med regnet etter langvarig tørke, håpet er at de ikke skal ødelegge årets avling.
Skrev rapport som ble overlevert Dr. Olsen. Denne inneholdt antall pasienter og hva jeg har gjort av behandling.
Koffertene står klare idet vi går til sengs denne siste kvelden i Haydom.

Onsdag 22.11.2000
Brandes hentet oss ca. klokken 08.00. Fru Brandes fortalte en historie fra sykehuset der en pasient som lå på overvåkningen hadde blitt tilbudt egg gjennom vinduet av en selger på utsiden………Ja, her er forholdene annerledes enn hjemme! Fra Haydom kjørte vi i ca.8 timer på «vaskebrett» før vi kom til asfalten som var lagt av tyske myndigheter noen kilometer før Arusha. På veien så vi en hauk i et tre. Dessuten opplevde vi å vasse over en elvepassasje og gjørmete vei hvor vi bare så vidt klarte å passere møtende bil uten å skli ut i grøften. Hamna shida – hamna shida (ingen problem).

Fredag 24.10.2000
Mr. Brandes kjørte oss til flyplassen ca. kl. 18.00. Fra bilvinduet kunne vi se Tanzanias høyeste fjell Kilimanjaro. Et flott skue med snø på toppen. 22.00 letter flyet og tar av mot Dar es Salam hvor vi mellomlander før ferden går til Amsterdam. Natten forsvinner rimelig raskt ved hjelp av lesing, film og soving.

Lørdag 25.11.2000
Hjemme i leiligheten på Heistadtangen har Judith og Øistein satt en stor bukett med roser på bordet, laget ferdig oksesteik med poteter og grønnsaker, fruktsalat til dessert og stor bløtkake. Anne og Bård som har passet huset har satt 2 planter på salongbordet. Litt av en velkomst etter 1 måned i Tanzania!!

Mandag 27.11.2000

Finn svever på en sky når han kommer inn på Mobi – alle varene, luktene og rensligheten oppleves som en god drøm. Anne reflekterer over fine veier, hastigheten på veiene, mye unødvendig sløsing, flott natur, levestandarden og at vi egentlig ikke har noen verdens ting å klage over……Vi har det veldig godt!!
Vi er nå tilbake til hverdagen i Norge og tenker tilbake på alle de gode minnene fra måneden i Haydom, Tanzania, vi har truffet mange hyggelige mennesker, tenker især på Kari og Ole Hallgrim Evjen Olsen, og sett mye flott natur. Vi ville ikke vært noe av dette foruten!
Tusen takk for oss.

The post Tannlege Thorkildsen 2000 appeared first on DentalSor.

Å jobbe i Afrika – bare en drøm?

Har ikke vi alle en (hemmelig) drøm? Min drøm var å jobbe i Afrika for en liten stund, uten at jeg har vært der før, og uten at jeg visste helt hva som jeg skal forvente der. Det gikk bare en fascinasjon ut fra denne kontinent.
I de siste årene var det umulig å finne en humanitært organisasjon som sender tannleger til Afrika. Alle organisasjoner som sender folk til trede verdens land trenger leger, sykepleier, jordmødre, lærer eller agronomer; men ingen tannleger.

Og da leste jeg i august 2000 i ”Tidende” artikkelen fra Jan Thomassen som hadde installert en tannlegeunit ved et misjonssykehus i Haydom/Tansania og prøvde nå å finne tannleger som kunne tenke seg å jobbe der.

(Finnes ingen fast tannlege)

Så ble det telefonsamtaler, organisering, søknad om permisjon uten lønn- både for meg og for samboeren min som, er lege. Men: Hvor lenge skal vi være i Tansania? Bare tre til fire uker? Vi syntes at det er for lite tid for å bli kjent med en ny omgivelse og kultur. Seks til åtte uker hørtes bedre ut. Fylkestannlegen var så snill å si ja til permisjonssøknaden og Dental-Sør var så snill å tilby å ta over kostnaden for flybilletten min. (Takk for det!) Da var det klart. Flybillettene ble bestillt, en rekke telefonsamtaler ble gjord med Odd Aas-Lyngby som hadde jobbet i Haydom i februar 2001 og med Dr. Olsen som er sjeflege ved Haydom sykehuset for å få en del praktiske opplysninger om tannklinikken i Haydom og reisen i det hele tatt. Plutselig begynte tiden å rase, vi måtte komme i gang med vaksinasjoner osv. Og så kom 30. August 2001. Flyet gikk via Amsterdam, nydelig oppholdsvær så at det var mulig å kikker ut vinduet hele tid. Vi så München- hjemmeplassen min….og kom etter en nesten 17 timers reise rund kl. 21.00 til Arusha Kilimanjaro-Airport i Tanzania, ca. 1,5 timer flytid sørlig fra ekvatoren. Det var allerede mørkt men varmt. Bagasjen var kommet fram, vi hadde ingen problemer med 3 månedsvisum, og fordi vi var de siste som kom ut fra flyplassbygningen fikk vi et bra tilbud for skjyss til byen. (10 US$ i sted for 50 US$ ) Vi kom sikkert til hotellet som Dr. Olsen hadde anbefalt. Trett fra reisen monterte vi våre moskitonetter over sengene og legte oss ned. Jeg er i Afrika……
(Egentlig dumt å si ”i Afrika”. Vi sier jo ikke heller : jeg er i Europa, når vi er i Italia eller Tyskland! Jeg er i Tansania!!)
Vi hadde noen dager i Arusha, en forholdsvis stor by med mange tourister og safarikontorer. I enkelte gata var det ikke mulig å gå mer enn 10 meter uten at du ble spurt om du vil på safari. Men vi prøvde å unngå disse deler av byen og begynte snart å føle oss hjemme.

Etter fire dager ringte Kari Olsen som var nettopp kommet med mannen hennes fra sommerferie i Norge og vi avtalte å handle i lag med henne frukt, grønnsaker og alle andre ting som vi kunne tenke oss å ha med til Haydom. (smør, syltetøy, vaskemiddel, toilettpapir etc…..)

Og da kom dagen da vi skulle reise med Mamma Kari (som hun bli kalt i Haydom), Dr. Olsen og Raimond (bilfører fra Haydom) i en Landcruiser i ca. åtte timer til Haydom. Først gikk det over en stor asfaltvei, men plutselig kjørte Raimond til høyre og følgte en slags vei midt gjennom ingenting. Vi så aper, en ”secretarybird”, og et fantastisk landskap. Kjørte forbi et Maasaimarked , gjennom en elv og etterpå opp –med hjelp av fire-hjuls-trekk- en fjellvei (?) til høysletten hvor Haydom ligger . (ca. 1800 meter høy). I Mbulu –distriktshovedby- spiste vi middag og etter rund 2,5 timer timer til gjennom regn og på en såpeglatt vei (Regn, etter vi har hatt en sommer i Nordmøre med ca. fire soldager, ellers bare regn…..) kom vi endelig til Haydom. Hjertelig velkommen til Mama Kari som var i 2 måneder i Norge (Dr. Olsen ble i Mbulu i 2 dager). Paolo (sjefadministrator) viste oss vårt hjem for de neste sju ukene. En fin 2-roms-leilighet som var helt ok. Han viste meg også med en gang tannklinikken, en ny bygning med en unit som fungerer og en steingammel unit som ikke fungerer. En kort overfladisk inspeksjon skulle være nok for i dag. Vi hadde tre timer tid til å hvile oss litt, før vi skulle til kveldsmat til Mama Kari.

Første kontakt med våre nye husdyr: Edderkopper, som var litt større enn de som vi var vant til, men ufarlig. Etter noen dager helt normalt….
På neste dagen ble vi vist rund hele sykehuset. Veldig intense lukter (som vi forresten ikke lenger ble var etter sju uker!), masse pasienter overalt, i tillegg slektninger som pleier pasientene og lage mat på et spesielt kjøkken som er delt opp til de etniske grupper som finnes på Haydom. Det er Datooga-stamme, Iraq-stamme, noen ganger Maasai eller folk fra andre regioner i Tansania ( Haydom er et stort sykehus som er godt kjent i landet). Overalt sitter mennesker og venter på en undersøkelse, operasjon eller noe annet. I operasjonsstua er fluefangeren et veldig viktig instrument, men det postoperative infeksjonsrisikoen er ikke høyre enn i Europa. På intensivavdelingen traff vi en dame med en levende høne under armen….

Jeg hilste på Joyce Huchet som skulle være assistenten min i Haydom. Hun er utdannet sykepleier og jordmor og har aldri jobbet sammen med en tannlege eller har selv vært under behandling hos en tannlege. Hun var etter noen få dager en kjempe god assistent på tannlegekontoret!! Vi gikk gjennom instrumentene og jeg fant forholdsvis snart ut at improvisasjon skal bli veldig viktig for meg i de neste ukene. Jeg hadde med en stor bag med fyllingsmaterialer, en herdelampe som jeg fikk låne fra klinikken min, og en del instrumenter og diamanter. Jeg hadde egentlig forventet litt mer utstyr der men….

Ekstraksjonstenger var delvis full av rost og fungerte ikke skikkelig bra, men jeg fikk ut likecel alle tenner som jeg ville ekstrahere. Men det var sikkert en lettelse hvis Haydom-tannklinikken kunne få en del gode instrumenter. (Jeg skal snart sende en liste til Dental-Sør) Det fantes også masse ting som kanskje kom fra enkelte tannleger i Europa, som tenkte seg: Oh, det har jeg ikke behov for, hva er det egentlig, jo da skulle vi kanskje sende det til Haydom ……..
Dagen etterpå begynte vi å sterilisere alle instrumenter ( Joyce, Mariamu, som skulle ha ansvar for det i framtiden og jeg ). På ettermiddagen kom de første to pasientene, men jeg gjennomførte bare en undersøkelse og ba dem å komme igjen på neste dagen, en lørdag. Det er 6-dagers-uke i Haydom.

På søndag på gudstjenesten ble vi presentert og nå visste hele menigheten at det er en tannlege på plass igjen.
I den første uken kom hovedsakelig kvinner som pasienter. Var mannfolk redd? Jeg skal vel aldri få det ut….
Hovedproblematikken jeg ble konfrontert med var stor kariesangrep i overkjeve-visdomstenner (pga. anatomi vanskelig å reinholde) ofte underkjeve sekserer , en stor andel periodontitt (nesten alle pasienter hadde veldig mye tannstein subgingivalt, også med bra munnhygiene supragingvalt) og en del karies pga. av fluorose. Hovedterapi ble ekstaksjonen. Ved begynnelsen hadde jeg fylt noen få molarer som hadde et caries profunda angrep uten pulpaperforasjon. Men jeg fikk det snart med at det er bedre for pasientene å fjerne tenner som har en litt usikkert prognose. Mange pasientene hadde ikke muligheten å komme igjen til meg for en muligens nødvendig rotfylling eller ekstaksjon fordi de hadde en lang vei til sykehuset og i tillegg kom et finansielt problem. De fleste ville betale en gang og bli ferdig med problemet da. Jeg måtte dessverre også trekke en del tenner som ble fylt med en stor fylling fra kollegene som var i Haydom før, og som hadde fått en pulpitt. Det var ikke sjelden at pasientene gikk med tannverk i mange måneder eller delvis år! Det var rett og slett en mer radikalt behandlingsmåte, bestandig med tanken i bakhodet at det ikke er sikkert når den neste tannlegen skal komme til Haydom.

”Hullet kommer fra en insekt som sitter i tannen og ødelegge den. Det er ikke mulig å fjerne innsekten fra tannen. Det er nødvendig å fjerne hele tannen.” Det hjalp ikke å forklare at jeg har spesialinstrumenter til å drepe innsekten og fylle tannen opp med noe, slik at han blir som en ny tann. Jeg måtte trekke tannen.

En kvinnelig pasient kom med tannsmerter som hun hadde hatt nå i 5 år. Røntgenbildet viste en rotrest 17 men klinisk så det mer ut som en blomkålartig vekst som minnet meg med en gang på bildene i oralkirurgiboken min. Vi fant ut at pasienten hadde hjulpet seg slev mot smertene med et het stykke jern som hun hadde trykket på gingiva. Det var altså en 5 år gammel abscess med et brannsår i tillegg. Noe som jeg ikke hadde sett så ofte før…

En ung kvinne hadde en osteomyelit i underkjeven utgående fra 44, 45, 46. Etter at jeg hadde trukket tennene var det en lang vei til absessen på utsiden av mandibula ble reint og grodde.

Etter tre uker på Haydom begynte det at det kom mer og mer pasienter med lengre reiseveier til meg. En fire-timers sykkeltur en vei eller en tur med bussen som gjorde det nødvendig til å overnatte i Haydom for å ta bussen hjem igjen på neste dagen.

Pasientene kom som de kom. Jeg prøvde å behandle alle pasienter som satt på vente rommet på samme dagen. Noen ganger var det ikke mulig, fordi Joyce (assistenten min) måtte gå hjem i god tid til hennes to nydelige gutter. Men uten Joyce var det litt vanskelig med kommunikasjonen mellom pasientene og meg . Vi hadde lært oss litt Kisuaheli før reisen vår men ikke alle pasienter snakket Kisuaheli. Enkelte snakket bare stammespråket og da ble jeg helt hjelpeløs uten Joyce. Vanligvis sluttet arbeidsdagen min rundt kl. 16.00. Men vi hadde også enkelte dager – i hvert fall mot slutten av oppholdet mitt- hvor vi jobbet til kl.18.00 eller enda lengre.

Det var veldig vanskelig på siste dagen å si: Ikke flere pasienter enn de som sitter på vente rommet nå. Vi jobbet 12 timer uten pause.

På to dager fikk vi muligheten å bli med på to ute klinikker. En gang per måned kommer en lege fra hovedsykehuset dit og undersøker pasientene. Denne gangen ble det meldt at også en tannlege skulle bli med. Jeg hadde med alle mine tenger og kuretter og hadde ved den første ute klinikken 26 pasienter. Tannlegekontoret bestå av en vanlig trestol og et bord. Ingen elektrisitet. Med et åpent vindu og sollys gikk det bra . Følte med litt som i middelalderen på torget….
Det ble en del ekstraksjoner og periobehandlinger.
Ved andre klinikken ble det hovedsakelig skolebarn som gjerne ville se en tannlege. Jeg har undersøkt alle, de fleste var kariesfri og hadde ingenting, men enkelte mistet en tann hos meg.

Tiden i Haydom var absolutt fantastisk for oss. Vi fikk kjempe god kontakt til en del kolleger fra Boris (samboeren min som jobbet på medisinsk avdeling), til Joyce og Mariamu ( de to jeg jobbet sammen med) og ble invitert hjemme hos disse. Vi fikk gode nye venner der. Og det er virkelig den eneste måte til å bli kjent med et fremmet land og en fremmed kultur.
Vi hadde en stor avskjedfest hjemme hos oss med ca. 30 personer. Det var noe som jeg aldri kommer til å glemme. Folk fra Haydom, Uganda, Norge, USA og Tyskland. Men det var bare mulig med støtte fra Emastella vår hushjelp. Hun har laget utrolig godt mat til oss hele tid, handlet matvarer, vasket huset og våre klær. Deilig å komme hjem og alt er gjort. Jeg savner henne og hennes kokekunsten veldig mye.

Det var vanskelig å reise fra Haydom etter sju uker. Mye gråting og avskjedgaver. Fra Joyce og Mariamu fikk jeg en ”Kanga”, tradisjonell afrikansk klær.
Ved siste morgenandakt fikk vi fra Dr. Olsen et bord i form av Tansania med en nagle som viser Haydom. Jackson hjalp med tolking til Kisuaheli og Iraqspråket.

Etter hard arbeid ved Haydom-sykehuset hadde vi noen dager til en safari og til slutt lå vi bare på stranden ved indiske havet. Vi måtte tvinge oss å ta bussen tilbake til Arusha.

Overalt i Tansania hvor vi var traff vi fantastiske mennesker som var veldig åpent og snille. Det var utrolig rart å komme til Amsterdam flyplassen og å se bare folk som haster og handler. Galt!?
Siden vi kom tilbake til Norge finnes ikke en eneste dag da jeg ikke tenke på oppholdet vårt i Haydom.

Jeg hjelper gjerne med noen spørsmål om jobben der i Haydom, om reisetips (vi fant ut en del ting selv som var bedre og rimeligere, som de som ble anbefalt til oss) etc.

Bare kontakt meg
E-post: ute.hildebrand@c2i.net

Telefon: 71532180 (privat)

Telefon: 71678311 (på jobb)

The post Tannlege Hildebrandt 2001 appeared first on DentalSor.

– forteller her om deres opphold ved Haydom i 2001.
Minner fra en tur til Haydom Lutheran Hospital i Tanzania

På en utstilling i København kom jeg i prat med Jan Thomassen fra Dental Sør. Han og kona hadde vært på Haydom og montert nytt tannlegeutstyr. Nå lurte han på om ikke jeg kunne tenke meg en utfordring. Om jeg kunne! Min kone, Lillian, som er ledende helsesøster i Vennesla, og jeg hadde ofte lekt med tanken på å bruke noe av det vi hadde lært på mennesker i den 3. verden. En tur til det indre av Afrika var midt i blinken. Som sagt så gjort. Jeg fikk tannl. Djupesland til å vikariere på kontoret mitt så pasientene skulle være i de beste hender.

10. januar ankom vi Arusha i Tanzania. Vi overnattet der. Om morgenen var Lillian full av hovne, røde myggstikk. Forhåpentlig virket malariaprofylaksen. Om formiddagen bar det innover i landet med en Toyota Landcruiser, som tilhørte Haydom sykehuset. Sjåføren, Michael Jackson, kjørte vanvittig på veier som vi ville betegne som elveleier. Vi møtte gjetere med spyd og stokker som voktet kyr og geiter langs veien.

Alle smilte og vinket til oss, til tross for at søle og støv sprutet om dem. Etter åtte hasardiøse timer skimtet vi lys. Vår eminente rallysjåfør kunne opplyse at det var stedet: Haydom Lutheran Hospital. Etter nok en halv time over stokk og stein sto vi utenfor huset til Ole Halgrim og Kari Olsen. Etter en fantastisk, hjertelig velkomst og et deilig kveldsmåltid bar det til vår egen «gjestebolig». Det viste seg å være en helt all right bolig, om ikke etter norske forhold. Etter en natt med mange rare lyder og lite søvn var det frokost hos Mama Kari og Ole Halgrim kl. 07.00. Etterpå var det omvisning på sykehuset.

I 1954 fikk Norsk Luthersk Misjonssamband lov av myndighetene i Dar es Salam til å bygge en misjonsstasjon på Haydom. Det var den gang som nå: «In the middle of nowhere». Det bodde kun en familie der da de første misjonærene kom. I dag bor det 5.000 i den nære omkrets av sykehuset.

Årlig foretas det ca. 3.500 kirurgiske inngrep. Det fødes ca. 3.000 barn på sykehuset (ca. 1.800 på VAS), hvorav 300 fødes ved keisersnitt. Alt brukes om igjen. Gummihansker steriliseres, likedan kanyler og bandasjer. Det vaskes daglig 1.000 kg tøy ved sykehuset, og det produseres egen infusjonsvæske av regnvann. På sykehuset er det 400 senger. For tiden behandles 500 «sengeliggende» pasienter, de fleste for malaria og tuberkulose (enormt mye malaria nå i regntiden). Det er et fascinerende syn når 15-20 pårørende kommer bærende på en malariasyk pasient.

De kan ha gått i en brennende hete tre-fire dager gjennom villmarken med den syke på båren. De veksler om å bære. Fire på hvert skift. Når de så endelig er framme ved sykehuset, setter de båren halvveis ned, løfter den opp igjen før de til sist setter fra seg pasienten. Dette er en symbolsk handling for at pasienten en gang skal reise seg igjen.

Sykehuset har 21 uteklinikker, som besøkes en gang pr. måned, noen med fly pga. fremkommeligheten. Disse utestasjonene består hovedsakelig av et bord og tre-fire stoler, medbrakt på landcruiserens tak. Dette plasseres under et stort baobabtre, og vips er klinikken klar. Det undersøkes og vaksineres 70.000 barn og foretas 30.000 graviditetsundersøkelser årlig. Sykehuset driver sykepleierhøgskole med 140 studenter. Den er fireårig og sykepleierne er ferdig utdannet jordmødre ved avsluttende eksamen. Sykehuset driver også videregående skole og kirke med plass til 1.000 mennesker (full hver søndag). Sykehuset har eget bilverksted, snekkerverksted, rørlegger osv.

Så godt som ingenting kan fåes utenfra. Det er som nevnt åtte timers kjøretur til Arusha. Pga. feilslåtte avlinger i fire år på rad er det stor sult i området. Det kjøres ut tonnevis av mais fra sykehuset hver uke for å hjelpe befolkningen over den verste kneiken. For å få mais av sykehuset, må de utføre et arbeid. Det bygges veier, dammer og lignende.

Som lønn får de mais. En morgen satt 20 mødre foran huset vårt. De fortalte at de hadde bare gress å gi barna nå. Daglig kom mødre med utsultede barn i armene på døra vår og ba om litt mat. Vi visste at vi ikke burde gi pga konsekvensene, men det er ikke lett å gå tilbake til frokostbordet etter en slik opplevelse.

Den som leder og er pytt og panne for alt dette heter Ole Halgrim Evjen Olsen og er fra Mandal. Han er over 70 år, men står på fra seks om morgenen til elleve om kvelden. Jeg begriper ikke hvor han og kona, Mama Kari, får kreftene fra. De er begge supermennesker og nyter selvfølgelig en enorm respekt og entusiasme hos alle på Haydom, ja over store deler av Tanzania, helt inn i regjeringsbygget og presidentpalasset i Dar es Salam.

Jeg kom etter hvert i gang med arbeidet mitt der nede. Jan Thomassen hadde montert et bra utstyr så det var bare å sette i gang. Tennene til de innfødte var helt brune av fluorose, så det var lite karies. Munnhygiene tror jeg ikke de hadde hørt om, så periodontitten florerte. Det var lite hensikt med noen form for scaling. Tannbørster hadde de ikke sett. De tygde på en pinne slik at den fliste seg opp og brukte den til tannpussen.

Det ble for en stor del extraksjoner, men selvfølgelig litt kons i blant. Ole Halgrim og jeg fant ut at jeg skulle behandle skolebarna. Svært få på Haydom hadde noen gang sett en tannlege før, langt mindre et tannlegekontor. Så det skapte mye baluba når de skulle plasseres i stolen. De fleste ville helst ligge med hodet ved fotstøet, eller på tvers i stolen, men etter hvert ordnet det seg. Jeg ferdigbehandlet 1.089 skolebarn mellom sju og 18 år. Det ble ca. 25.000 permanente tenner. Ca. 700 av skolebarna hadde tydelige tegn på fluorose. Bare 45 elever hadde karies og jeg fylte bare 75 caviteter. Den lave kariesaktiviteten skyldes absolutt ikke munnhygienen, for bare 220 elever hadde tilfredsstillende periodontale forhold. Kosten består nesten utelukkende av mais og bønner.
Oddbjørn og Victoria på kontoret.

Oppholdet vårt bestod ikke bare av arbeid. Ved sykehuset var det foruten dr.Olsen to andre kirurger fra Norge, pluss en norsk evangelist: dr.teol. Norvald Yri. Han hadde kommet i kontakt med en jaktstamme av buskmenn. Dette er snart den eneste som er igjen i Afrika. Han lovet å ta oss med ned til disse Wahazabeene hvor han evangeliserte. Det var nesten umulig å komme frem for elvene gikk som regel over taket på Landcruiseren , men en søndag var sjansen der. Det hadde ikke regnet på en stund, så Yri, Gunnar Sødal (en kirurg fra Rikshospitalet) med kone, Lillian og jeg begav oss i vei. Etter en strabasiøs biltur gjennom stepper, urskog, elver og gjørmehull, kom vi til Wahazabeene. De lever som sagt av jakt. Våpnene er pil og bue og spyd. Med disse jakter de på sebraer, antiloper og løver, ja, de går ikke av veien for en elefant heller. Når byttet er nedlagt deler hele landsbyen. De spiser til de ligger der. De bodde i små grasshytter.
Jeg ble med en av disse jegerne hjem. Han ville absolutt vise meg huset sitt. Det var en liten grasshytte med en tørr tornebusk som dør. Den skulle holde villdyrene borte. Inni var det et ildsted og en skinnfell. Hele hytta kunne være ca. 2×2 meter, og det var bare på taket det var gress. Veggene var bare stenger stukket ned i bakken. Hans jordiske gods var denne hytta samt et spyd, 2 buer og en del piler. Gjett om han var lykkelig og stolt!!!!
Slik opplevde jeg de fleste innfødte ved Haydom. De var blide og vennlige, men det nyttet lite med timeavtaler. I Afrika kommer tiden, den går ikke. Dessuten hadde ingen klokke. Har vi noe å lære? Jeg etterlot meg noe av meg selv på Haydom og kommer kanskje til å ta en ny tur. I mellomtiden er det plass og behov for deg der nede, kjære kollega. Det er en opplevelse du bør ta med deg.

Hilsen kollega
Oddbjørn Aas-Lyngby

Fra Vennesla og Tanzania

The post Tannlege Aas-Lyngby 2001 appeared first on DentalSor.

Forbruksvarene (godt hjulpet/sponset av Per Snellingen v/LICScadenta) og en ny herdelampe (subsidiert av Dental Sør) ble denne gangen sponset av Visma Pluss Regnskap. LIC Tromsø bidro med t-skjorter og hansker til klinikken.
Ny luftscaler ble gitt til klinikken av W&H Nordic og diverse roterende instrumenter av Fylkestannlegen i Rogaland.

ET MINNE FOR LIVET-JOBB OG FERIE I TANZANIA.

Glad i å reise som jeg er og med et ønske om å bidra og hjelpe ute i den store verden,var en tur til tannklinikken ved sykehuset i Haydom i Tanzania midt i blinken for meg.

Tidspunkt for avreise ble satt til slutten av mai, og planen var å jobbe 1 mnd som tannlege for deretter å møte familien og reise rundt i landet i 1 mnd.

Som privatpraktiserende tannlege kunne jeg selv bestemme når jeg ville reise og hvor lenge jeg ønsket å være borte.

Forberedelsene til turen startet i januar 2002 og månedene fram til avreise ble brukt til atskillige timer på internett for å hente opplysninger angående vaksiner, reisetips,reisemål og det praktiske opplegget av selve turen. Gode støttespillere var VIA flyspesialisten i Mandal, Jan Thomassen v/Dental Sør og et safaribyrå i Arusha-Safarimakers-som jeg hadde fått anbefalt av den forrige tannlegen på Haydom-og som jeg varmt anbefaler videre.

Reisen gikk fra Evenes til Oslo, Oslo-London, videre med British Airways til Nairobi, overnatting 1 natt der før reisen fortsatte til Arusha i Tanzania med shuttlebus. I Arusha lå jeg på Lutheran hostel i 2 netter før turen fortsatte til Haydom med bil. Fanueli-sjåfør fra sykehuset kom og hentet meg.

Det var to biler i følge fra Arusha. Fam.Torsvik kjørte i den andre bilen-misjonærer på vei ut til en ny periode i Afrika, flotte mennesker som ble mine gode venner og støttespillere under oppholdet på Haydom.

Turen ut i bushen var fantastisk. Åtte timer i en landcruiser på veier som var merket av nettopp avsluttet regntid, var en opplevelse. Etter ca. 4 timer stoppet vi i Katesh, på en bibelskole hvor et vennepar av Guri og Malvin ventet oss med middag og kaker og kaffe. Sjeldent har et måltid smakt så godt!

Det var en spesiell opplevelse og bli tatt så godt imot overalt hvor en kom, som en gammel venn. Turen videre gikk i mørke under en stjernehimmel jeg aldri før har sett maken til.

Seint på kvelden kom vi så fram til sykehuset og ble tatt imot av ekteparet Olsen. Første natten ble tilbrakt i Guri og Malvin sitt hus og neste dag begynte min første arbeidsdag. Da fikk jeg min egen leilighet, ble vist rundt på sykehuset og behandlet mine første pasienter.
Det var fantastisk å se hvordan arbeidet på avdelingene og operasjonsstuen kunne utføres med såpass knappe ressurser som er tilgjengelige.
Et tankekors for oss som kommer fra den rike del av verden.
Dr.Olsen hadde i lang tid kunngjort at det skulle komme en tannlege til Haydom og pasientene strømmet til, enkelte hadde reist i flere dager for å komme fram. Så det var bare å iføre seg klinikk tøy og sette i gang. De første pasientene ble behandlet på operasjons salen fordi klinikken ikke var klargjort enda. Det er godt å vite som tannlege at kirurgene kan hjelpe ved behov. De har lang erfaring å operere ut visdomstenner og andre gjenstridige tenner/røtter.
Snart kom jeg inn i den daglige rutinen. Arbeidsdagens lengde og antall pasienter pr, dag bestemte jeg selv. Folk er vant til å vente, gjerne til dagen etter hvis det er nødvendig.

Joyce og Mariam var to hyggelige jenter som hjalp meg på klinikken. Tempoet under den afrikanske solen er langsommere enn hva en er vant til hjemme, men smilet og velvilligheten en møter fra alle som jobber på sykehuset gjør dagene gode.
Det sosiale livet og fellesskapet med menneskene i landsbyen og på sykehuset ga meg mange fine opplevelser.

Jeg var også så heldig å få være med et helsesøsterteam til en av bushklinikkene i området, som ligger såpass langt unna at reisen dit skjer med småfly.Med anestesi, speil, sonde og ekstraksjonsutstyr fikk jeg også jobbet med mitt. Det var stor stas når det var besøk fra Haydom-månedens store begivenhet.

Med Joyce som tolk fikk jeg anledning til å snakke tannhelse med barn og voksne fra landsbyen. Profylakse og informasjom om tenner og tannhelse er noe det kan jobbes mere med, men tiden strekker sjelden til for de tannlegene som kommer på relativt korte besøk til sykehuset der andre arbeidsoppgaver venter.

Etter en begivenhetsrik måned var det så på tide å ta farvel. Det var vemodig og forlate stedet og menneskene en var blitt så glad i, selv om alle var overbevist om at jeg en dag kommer tilbake.

I Arusha møtte jeg familien som var kommet fra Norge ,og så sto andre opplevelser for tur-Zanzibar og Ngorongoro og Serengeti nasjonalparker. Et møte med natur og dyreliv som ble et eventyr for oss alle fra dag en. AFRIKA MÅ OPPLEVES -så ja, vi kommer gjerne tilbake til Tanzania og Haydom!!

Ta imot utfordringen og gi av din tid og arbeidskapasitet for å hjelpe der det sårt trenges.

Har du spørsmål eller ønsker flere opplysninger om turen til Haydom, ta gjerne kontakt med
Hilde Aasland Ursin, 9445 Tovik
E-post: n.ursin@online.no

Tel: 77088148 (jobb)

Tel: 77087906 (privat)

The post Tannlege Aasland Ursin 2002 appeared first on DentalSor.

Tur til Haydom 2003

Draumen om å få arbeida som tannlege i Afrika har eg hatt lenge, men av praktiske årsaker har det ikkje vore mogeleg. Men når Dental Sør ved Jan Thomassen skreiv i NTFs tidende i 2000 at utstyret på Haydom stod klart, ynskte eg å reisa der. Likevel skulle det ta 3 år før det vart alvor.

I november 2002 formidla Jan Thomassen kontakten med Haydom, og me var velkomen. Kona mi, Kirsten, og eg skulle reisa. Billettar vart bestilt gjennom Reisefeber i Bergen. Me hadde billett frå Flesland-Amsterdam-Kilimanjaro, vidare frå Kilimanjaro til Zanzibar og heimatt Zanzibar-Nairobi-Amsterdam-Flesland. Eg fekk permisjon frå stillinga mi som distriktstannlege. Litt påfyll av vaksine måtte me også ha.

Hilde Ursin, som var på Haydom juni 2002, vart flittig konsultert, og me fekk mange gode råd og tips.
Ho hadde laga ei liste over forbruksmateriell som me burde ha me oss. Til innkjøp fekk eg god støtte frå Knarvik apotek, Scadenta, Norsk dentaldepot og Visma Services Kristiansand Pluss rekneskap. Flybilletten min vart dekka av Dental Sør og Visma Services Kristiansand Pluss rekneskap. Hjarteleg takk til alle som gav støtte til turen.

Lørdag 11. januar bar det sørover med fly frå Flesland kl. 06.45. Me landa på Kilimanjaro flyplass kl 23.00 lokal tid. No var me komen til Tanzania. Gleda var stor då me etter å ha kjøpt visum og passert passkontrollen, kom ut og såg ein blid afrikanar stå med skilt der det stod Kirsten og Johannes Øpstad. Me vart kjørt til Novotel Mont Meru hotell. Søndag fekk me omvisning i Arusha. Mandag skulle me reisa vidare til Haydom.

Tida gjekk fort, og me kom oss ikkje avstad frå Arusha før kl 14.00. På fin og rett veg gjekk det i 110 km/t, men det var berre dei to første timane. Me reiste gjennom masaiane sitt rike og talde på hytter for å finna ut kor mange koner dei hadde, ei hytte til kvar kone. Etter to timar begynte det å bera i høgda på dårlig grusveg.

Eg hadde lese reiseskildringa til dei kollegaene som hadde vore på Haydom før oss, men hadde likevel ikkje førestilt meg heilt denne vegen. Dr. Nahman kjørte godt, så me spratt i taket rett som det var. Kl 19.00 begynte det å verta mørkt. Langs vegen såg me små hytter med eit svakt lys i . Stadig møtte me folk langs vegen, men dei var ikkje lett å sjå med mørk hud og mørke klede. Her var det ingen med refleks. Kl 21.30 rulla med inn porten på Haydom, og vart kjørt rett til huset til Kari og Ole Halgrim. Her fekk med ei varm mottaking. Me fekk kvelds hos ”mamma Kari”. ”Så kjekt å høyra ein stril”, sa ho når ho helste på Kirsten. Så skulle det visa seg at dei kom frå same kommunen. Verda er ikkje stor seier dei. Me fekk tilvist hus, og skulle bu i Hope-huset (oppkalt etter ein av mine pasientar som var her som fysioterapeut). Neste dag skulle me koma til frukost hos dr. Olsen.

Me kom oss opp tirsdag morgon og gjekk til frukost kl 07.00. Kl 08.00 var det andakt, og der skulle me presenterast. Etterpå fekk me ei rask omvisning på den nye barneklinikken, som skulle opnast 25. januar. Deretter bar det til tannklinikken. Dr. Olsen hadde sjølv teikna tannklinikken, som låg fint til inne på sjukehusområde. Klinikken hadde to behandlingsrom, men berre eit brukbart utstyr. Det var eit stort venterom, sterilisasjonsrom og eit lite kontor/lunsjrom. Så var det til å pakka ut det som var på kontoret, og pakka opp det me hadde med oss.

The post Tannlege Opstad 2003 appeared first on DentalSor.

Etter landsmøtet hausten 2002 var det ein ting eg var heilt sikker på: Eg ville dra til tannklinikken på Haydom i Tanzania og jobbe der nokre veker. Tannlege Hilde Ursin stod på Dental Sør sin stand på dentalutstillinga og fortalde begeistra om opphaldet sitt på Haydom til dei som ville høyre på.

Ein e-post til dr. Olsen på Haydom like etter eg var heime att, gav eit raskt svar om at eg var hjarteleg velkomen i mai/juni i år, slik eg ynskte. Den praktiske planlegginga byrja eg med etter nyttår. Eg fekk god hjelp gjennom telefon-samtalene både med Hilde og med Johannes Øpstad som var nede i januar.

Det eg hadde minst lyst til, var å “tigge” forbruksvarer og supplerande utstyr. Fleire brev fekk eg ikkje noko svar på. Men Dental-Direct v/Claus Kammersgaard i Horten sponsa dentalvarer og CEFEM i Trondheim sponsa nitrilhanskar. Anestesi måtte eg kjøpe sjølv, sidan apoteka har blitt kjeder og ikkje har mulighet for denne type sponsing lenger, ifylgje det lokale apoteket vårt. Vestfold fylkeskommune spanderte permisjon utan løn.
I februar fekk eg ein totalt uventa, men svært gledeleg telefon frå Trond Egil Korsmo i Visma/Pluss regnskap i Kristiansand om at firmaet ville betale reisa for meg.
Mange takk til dykk som støtta reisa og arbeidet!

Tysdag 20. mai reiste eg med fly frå Torp via Amsterdam til Kilimanjaro flyplass ved Arusha i nordre Tanzania.
Dei tre frå Haydom som møtte meg på flyplassen kombinerte henting av tannlege med å avvikle eksamen i engelsk for sjukepleiarstudentar frå Haydom i Arusha, så eg måtte bli over ein dag ekstra i Arusha. Det var bare ein fordel. Dr. Olsen hadde ordna overnatting for meg på Scripture Mission, Misjonsambandets litteratursenter i Aust-Afrika. Med god hjelp av norske misjonærar fekk eg hjelp til å ta meg fram i byen, ta ut pengar og handle matvarer som ein ikkje kunne få tak i på Haydom.

Torsdag starta den åtte timar lange bilturen inn til Haydom. Barbra, ei amerikansk dame som er språklærar på sjukepleiarskulen, var med i bilen og fortalde mykje om det vi såg undervegs. Regntida hadde kome for seint i år, så vi såg øydelagde maisåkrar over store område der vi køyrde forbi. På den tid eg skulle heimatt, ville fleire område vera ramma av hungersnaud. Seinare såg eg korleis folk på sjukehuset arbeidde med ekstra innkjøpt mais som skulle brukast når folk kom fordi dei ikkje hadde meir sjølve.

Reisebreva frå dei andre tannlegane utfyller kvarandre i å beskrive reisa inn til Haydom og mykje av det ein kan oppleva der, så eg skal prøve å ikkje ta opp att for mange ting, men fortelja litt laust og fast om min erfaringar.
Men som dei andre tannlegane vart eg også presentert og ynskt velkomen på morgonandakten på sjukehuset den fyrste dagen og på gudstenesta i kyrkja den fyrste sundagen, der nærare tusen menneske var til stades.

Klinikken er eigentleg brukbart utstyrt for å gjera ein tilfredsstillande jobb, men visse krav til effektivitet og problemfri/optimal jobbing må ein legge vekk i Afrika. Etter at fleire tannlegar har vore der og alle har hatt med litt utstyr/forbruksvarer, blir klinikken betre utstyrt etter kvart, men uniten treng service etter tre år. Ein av dei siste dagane smalt det i lampearmen og dermed kunne den bare flytast horisontalt. Forsøk på reparasjon av lokale reparatørar var mislykka.

I løpet av vel fire veker la eg 40 fyllingar og trekte 73 tenner, mest molarar. Med 30 mil til næraste tannlege, i Arusha, er konserverande behandling ikkje noko reelt alternativ for dei fleste. Folk i Tanzania er mykje meir vane med å tola smerte enn her i Norge, hovudsakeleg fordi dei har ikkje noko val. Altså går dei med caries til prosessen går til pulpa eller forårsakar ein abcess. Fyrst då oppsøker dei sjukehuset, der «Clinical officers» kan gjera ein ting for å avhjelpe smerta, nemleg trekke tanna. Og derfor kom dei til tannlegen også.

Rotfylling av premolarar og molarar var uaktuelt for dei pasientane eg var borti pga prisen, at dei ville bli ferdige med problemet der og då eller at dei ikkje syntest det gjorde så mykje å miste ei tann.
Pasientmengda varierte frå dag til dag.

Det var bare å lære seg at pasientane kom når dei kom, og dagen vart slik han vart.

Fagleg fekk eg sett ting eg sjeldan og aldri har sett i Norge: Svære abcessar i kjeven, 2-3 cm stor fistelopning utanpå kinnet og osteomyelitt. Eg hadde aldri drøymt om å få sjå ein pasient som var angripen av ei hyene! Hyena hadde frakturert underkjeven hans og rive ut alle tennene i fronten, knekt ein arm og gjeve han mange stygge bitt på kroppen. Livet kan vera hardt i Afrika….

Eg fekk også vera med dr. Olsen på eit par kjeveoperasjonar. Eg lærte eit nytt uttrykk der nede: «Fattigdommens patologi». Patologiske prosessar i alle delar av kroppen får gå så mykje lenger og bli så mykje alvorlegare før folk får behandling, anten pga mangel på behandlarar eller pga at pasientane ikkje har råd til å oppsøke sjukehus eller lege pga eigenandelen dei må betale. Periodar med for lite mat i oppveksten skaper også grorbotn for alvorlege sjukdomar seinare i livet, som t.d. osteomyelitt i andre delar av skjelettet.

Sjølv om tannbehandling på Haydom var rimeleg, 2100 shilling, ca 15 kr, for bedøving og trekking, hende det ikkje sjeldan at Joyce, assistenten min, diskuterte vel og lenge med pasienten kor mykje behandlinga ville koste og om vedkomande hadde nok pengar den dagen.

Månadsløna for dei som hadde fast jobb på sjukehuset varierte frå ca 35.000 – ca 50.000 shilling, dvs frå 245 -350 kroner. Men dei fleste av pasientane som kom, hadde ikkje så sikre inntekter.

Møtet med fattigdommen var kanskje det som gjorde sterkast inntrykk på meg. Det er eit gap mellom den materielle levestandarden vi har i Norge og det dei fleste på Haydom og elles i Tanzania har. Eg trur ikkje eg var den som var dårlegast førebudd på dette, men det var likevel noko heilt anna å sjå ting i virkelegheten enn gjennom media.
På den fyrste turen opp i Haydom «by», såg eg mest søppel og rot, skitt, små, fattige hus og menneske overalt som anten dreiv på med eit eller anna, sat, låg og slappa av eller prøva å selja varer. Det merkverdige var at bare etter eit par nye turar opplevde eg dette miljøet som nokså normalt og eigentleg ganske triveleg. Med symaskina utanfor butikken, sykkelreparasjon på gata eller matlaging ved husveggen og masse folk rundt til å prate med, blir det eit ganske uformelt, sosialt og avslappande miljø.

Eg var så heldig å ha varm dusj i leiligheten. Ikkje alle på sjukehusområdet hadde det, ikkje eingong dei norske. I nærområdet utanfor sjukehuset henta folk vatn i bøtter og dunkar frå brønnhusa der det var bora etter vatn. Fordelen med borevatn var at det var reint, ulempa var at det inneheldt svært mykje fluor. Fluorose på tennene i større eller mindre grad var eit vanleg syn. Kva dei oransje-brune mønstra på tennene var, var tydelegvis ukjent for mange, jamvel på sjukehuset. Det fekk eg greie på då eg fekk den største og mest uventa utfordringa under opphaldet: Spørsmål om å ha forelesning på engelsk, såkalla «joint lecture» for dei tilsette på sjukehuset, legar, «clinical officers», sjukepleiarar og «nursing students» om tenner kjevar og sjukdom i desse.

Heldigvis fekk eg låne eit anatomisk atlas av «dr Steinar», norsk kirurg, så eg fekk teke nokre kopiar på lysark av tenner og kjevar. I tillegg samla eg på uttrekte tenner ei veke, la dei i den bakterie-og virusdrepande løysinga «Virkon» og viste fram desse. På slutten av forelesninga kom eg inn på fluorose, noko som kan vera eit problem ved både tannuttrekking og operasjonar elles i kroppen fordi beinet blir så hardt. Eg fekk ei interessant opplysning frå ein tyskar som arbeidde med eit vassprosjekt i Mbulu, distrikts- «hovudstaden» i området. Han fortalde at WHO har sett 1,5 mg fluor pr l vatn som øvre grense i drikkevatn, medan helse-styresmaktene i Tanzania tillet 8 mg/l!

Ikkje alltid var det lett å velja rett behandling. Med alt det arbeidet eg hadde hatt med å redde ein traumatisert sentral i overkjeven på ein ung gut i Larvik i friskt minne like før eg reiste, prøva eg med rotfylling, liming og oppbygging av same tanna på ein ung gut på Haydom, sjølv om dei eigentleg kom for å trekke henne. Medan eg sat med dette, fortalde Joyce at i denne stamma var det tidlegare vanleg å trekke dei nye sentralane når dei kom, rettnok var det i underkjeven, men likevel…. Det enda då også med at eg måtte trekke tanna like før eg reiste.

Etter vel fire vekers arbeid på Haydom sit eg att med svært mange forskjellige inntrykk og kanskje endå fleire spørsmål og tankar om framtida for denne klinikken. Mamma Kari (som eg såvidt helsa på på veg til Haydom fordi ho reiste til Norge då) og Ole Hallgrim Evjen Olsen har gjort og gjer eit imponerande arbeid på Haydom. Å etablere ein tannklinikk her ute i bushen er eigentleg ganske eksepsjonelt!
Vi seks tannlegar som har jobba der til no, har gjeve eit lite handslag til arbeidet. Om det er mogeleg å få til ei meir permanent “turnusteneste” á la “Dental volunteers for Israel” etter som klinikken blir meir kjent, er vanskeleg å spå om. På sikt bør nok målet vera å få ein tannlege på meir permanent basis. Men i ei oppbyggingsfase kan norske kollegaer gjera ein god jobb på korttidsbesøk også.
Blir bemanninga av klinikken meir stabil/regelmessig, vil behandlingstilbodet kunna bli betre, som å tilby behandling over fleire seanser, t. d. rotfylling av fortenner med apikal oppklaring. Og ikkje minst å kunna tilby konserverande behandling på eit tidlegare stadium i kariesprosessen. Det er også eit visst behov for protetikk for å erstatte tapte tenner i fronten. Nokre av sjukehuspersonalet etterspurde dette. Slik situasjonen er no, eksisterer ikkje dette behandlingstilbodet.

Kanskje ein av dei viktigaste oppgåvene er å bevisstgjera sjukehuspersonalet på tannpuss, profylakse og tannbehandling så dei kan informere lokalbefolkninga. Cola-reklame finst overalt i Tanzania og brus var noko av det lettaste å få tak i i butikkane. I fylgje Evjen Olsen har Cola redda mange barneliv ved å tilføre rein væske og energi og stabilisere mageinnhaldet, men ulempene ser også ut til å breie seg sett frå eit tannlegesynspunkt. Smågodt i butikkane og tygging av sukkerrøyr kan vera andre av årsakane til at det kom ein del barn og unge med grav karies.

Etter opphaldet er det mi oppfatning at det er viktig å legge solide fyllingar som varer lenge, t. d. amalgamfyllingar med skikkeleg svalehale og nok dimensjon okklusalt. Eg såg nokre fyllingar som hadde falle ut og etterlete eit krater som det ikkje var nokon tannlege til å tette før det var for seint.
Tannstein som har “grodd” urørt i tjue år er steinhard! Den nyreparerte scaleren eg fekk med frå Dental Sør var til liten nytte på denne typen tannstein, så eg greip til turbinen med hardmetallbor på. Det virka!
Siste veka eg var der, vart det innført femdagarsveke og laurdagsfri! Dette hadde vore drøfta for eit halvt år sidan etter ynskje frå dei tilsette på hospitalet, og tredje veka i juni starta vi.
Siste arbeiddagen min, som då vart fredag, fekk eg vera med den mobile mor-barnklinikken ut til ein liten lansby, Singu village, der seks kvinner og tre menn etablerte ein helsestasjon under akasietrea på ein augneblink! Her vart borna vogne, vaksinerte og kontrollerte og mødrene kom til svangerskapskontroll.
Eg måtte klype meg sjølv i armen for å vera sikker på at det var eg som stod midt ute i bushen med pasientar på ein krakk inntil ein jordvegg med sola som lampe og kikka på tenner.
Dei tilsette på mor-barnklinikken gjorde eit imponerande arbeid med enkle middel, så langt eg forstod. I tillegg dreiv dei rådgjeving for HIV-smitta mødre, som hadde fått positivt svar på salivatesten som det nyleg oppretta HIV/AIDS-teamet tok når dei reiste rundt og dreiv forebyggande helseopplysning om denne sjukdomen.

Utanom dr Olsen var det få norske på Haydom då eg var der, sjukepleielærar Hilde Masvie og jordmor og kirurgekteparet Bente Bakke og Steinar Lundemo, samt gynekolog og lærarekteparet Astrid og Hans Alvem som avslutta tenesta si medan eg var der. Men alle desse stilde opp som forklarande orakel, tolkar, guider, vener og hjelparar for ein korttidsarbeidande tannlege. I tillegg var der fagfolk frå andre land. Eg har fått endå meir respekt for den innsatsen misjonærar og hjelpearbeidarar gjer ved å sjå det på nært hald! Likevel er det jo dei nasjonale som utfører mesteparten av det allsidige arbeidet som blir gjort på sjukehuset.

Etter å ha kommunisert på engelsk mykje av tida i over ein månad fylgde det med ein ekstra bonus, nemleg puffet til å halde fram å lesa bøker på engelsk for å halde vedlike ordforrådet.
Av dei nasjonale var det Joyce, assistenten min eg vart best kjent med. Når vi sat og venta på pasientar, fortalde ho mykje om folk og daglegliv i området og om dei forskjellige stammene. I tillegg var det koseleg å bli beden heim til henne og også ein annan tanzaniansk familie der eg vart beden i barnedåp. Gudstenestene med den flotte afrikanske sangen og alle menneska som var til stades var også spesielle opplevingar, sjølv om språket var vanskeleg å forstå.

Den siste helga hadde eg den glede å ta i mot den tredje tannlegen i år, Gina Scott Christensen, med to døtre, som kom samtidig med Egil, mannen min. For fyrste gong var vi to tannlegar samtidig på Haydom og hadde ein dags overlapping til nytte for begge. Det var veldig fint for meg å kunna seia at pasientane kunne koma att i neste månad også, framfor å ikkje vita når neste tannlege ville dukke opp.

Etter arbeidet mitt på Haydom avslutta Egil og eg opphaldet i Tanzania med to vekers ferie, inkludert ein tre dagars safaritur og nokre avslappande dagar på Matemwe Beach Village på austsida av Zanzibar. Det kunne vi også skrive ein heil historie om. Sjølv om nordmenn vart frårådde å reise både til Zanzibar og Dar es Salaam på denne tida, opplevde ikkje vi noko som skulle tilsei at det var farleg.
Opphaldet på Haydom og i Tanzania gav ei mengde nye inntrykk og utfordringar, pluss at eg/vi sette stor pris på dei mange hyggelege menneska av ulike nasjonalitetar vi treffte.
Eg utfordrar gjerne fleire kollegaer til å ta ei økt på tannklinikken på Haydom!

Stavern 18. august 2003

Kari Espelid

The post Tannlege Espelid 2003 appeared first on DentalSor.

The post Tannlege Helvig 2005 appeared first on DentalSor.